I Klassekampen torsdag gikk medieforsker Paul Bjerke til frontalangrep på medienes valgkampdekning. Journalistiske vurderinger av hva som skaper høy temperatur er viktigere enn sakene. Og framhevinga av «den lille mann» mot «makta» spiller på lag med Frps «folket» mot «politikerne», påstår han.
Paul Bjerkes analyse er ikke ny for Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen.
– Jeg har gjort den samme selv, mange ganger. Den tabloide og populistiske journalistikken med fokus på enkeltsak, uten et helhetlig overblikk, tjener Fremskrittspartiet. Vi i Akersgata er de første til å se det. Vi er like lattermilde hver gang Carl I. Hagen er fortørnet over oss. Problemet er bare at Frp også tjener på den mer kritiske journalistikken om partiet. Det er et evig dilemma. Men vi journalister skal ikke ta politiske hensyn, vi skal ikke bry oss om de politiske resultatene av det vi gjør, hevder hun.

Mannen mot makta

Et av hovedpoengene til Bjerke er at fokuset på «den lille mann» sin kamp mot «makta» fører til en generalisering av enkeltoppleveleser som svartmaler sannheten og ligner høyrepoulismens «folk flest» mot «politikerklassen». Ergo er den journalistiske innramminga av politikken med på å gi Frp valgseier.
– NRK gjør ikke dette. Her er jeg mye enig med Bjerke. Det er umulig å gå inn i enkeltsaker på sparket, og vi skal ikke sitte på fjernsyn å drive saksbehandling, sier Kyrre Nakkim, politisk redaktør i NRKs Dagsrevyen.
Bjerke mener også fokuset på få, kjente politikere og store partier gjør at valget føles snevrere enn det faktisk er.
– Dette er noe vi snakker mye om, medgir Nakkim.
– Vi gjør grep for å få til en breiere inngang til debattene. For eksempel var RV med i partilederdebatten i går kveld. Men det er vanskelig å sette politiske sluggere, statsråder eller partiledere, sammen med uerfarne politikere, sier Nakkim, som likevel beklager den manglende bredden av politikere.
– Men hver gang vi henter inn en novise, får vi partiene på oss straks. De vil alltid ha med sine mest sentrale politikere, og vi må ofte stå mot dette kravet.

Verdens rikeste

Nakkim får følge av politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle.
– Paul Bjerke sier mye som henger på greip om sammenhengen mellom medier og populistske partier, men det blir for enkelt når han ikke tar med de økonomiske forutsetningene for velgeroppslutningen om Frp. Det er litt underlig av en gammel marxist. For å forklare at vi i dag har et så stort høyrepopulistisk parti, må en ta med faktum at vi har en stor statsformue, og at det gir en unik grobunn for de stigende forventningers misnøye. Vi lever i et land der alle politiske debatter åpner med de samme frasene om «i verdens rikeste land» eller «det er en skam at vi i verdens rikeste land». Uten disse perspektivene, blir kritikken hans verdiløs, sier Stanghelle, som selv skrev en artikkel om dette i Norsk Redaktørforenings Årbok for to år siden.
Stanghelle påpeker også at gjennombruddet til Frp kom med Anders Lange i 1973, da de fikk fire representanter på Stortinget.
– På den tida hadde hvert parti sine tilmålte minutter på fjernsyn, påminner Harald Stanghelle.

Med stoppeklokke?

Var det en bedre og mer demokratisk medievalgkamp da debatten ble styrt av stoppeklokka? Paul Bjerke hevder det.
– «Stoppeklokkejournalistikken» var demokratisk i den betydningen at alle fikk like mye tid. Men demokrati kan like gjerne være å vurdere hvor mye tid et parti skal få ut fra størrelse og innflytelse, sier Kyrre Nakkim.
– Dessuten blir vanskelig å forfølge et resonnement. Da NRK sluttet med dette, var det også for å unngå gjentakelse av slikt som at Carl I Hagen sparte all tida til en appell til seerne helt til slutt, sier han.
Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle ønsker heller ikke minuttdemokratiet tilbake, men er kritisk til rendyrkinga av konflikten på bekostning av saken, som en ser i dag.
– Det er ikke noe nytt at politikere slåss som hund og katt i fjernsyn, men nå må de simulere uenighet i hver eneste fjernsynsdebatt.
– Det er noen nostalgikere som har begynt å snakke om at den politiske journalistikken kanskje var bedre før, under partipressen og NRK-monopolet. Det er jeg, selvfølgelig, helt uenig i, sier Marie Simonsen.
– Pressen er i dag langt mer uærbødig og åpen. Vi skal være lesernes oppdragsgiver, uten noen skjult oppdragsgiver og agenda.