«Helstekt sadel av ungt villsvin», «Høne med gullegg», «Kjempedueunge i pysjamas» eller rett og slett «Skilpaddesuppe». I første omgang kan rettene i Alice B. Toklas' kokebok se voldsomme ut, selv om boka også inneholder oppskrifter på enklere retter, som kake med krem og vaniljesaus.
Men innimellom oppskriftene byr hun på fransk kulturhistorie, fortellinger om amerikansk mattradisjon og ikke minst sitt eget liv – som rommer nok av stoff. For boka er skrevet av Alice B. Toklas, som var den store modernisten Gertrude Steins livsledsagerske, og som holdt hoff for en rekke kunstnere og forfattere i Paris, hvor de amerikanske kvinnene bosatte seg i rue de Fleurus i 1910.
Det ble et langt liv, og Toklas var hele 77 år da kokeboka ble gitt ut for femti år siden. Siden har den blitt en klassiker med kultstatus, og først nå er den å få på norsk, i Gerd Kvanvigs oversettelse.

Mett av kokebøker

Bak bokutgivelsen står Karen Hagen og hennes nyoppstartede Grapefrukt forlag. Det har vært en kjapp prosess fra idé til bok: Hun oppdaget at boka ikke var å få tak i på norsk i februar:
– Så begynte jeg å snuse rundt på nettet. Jeg oppdaget at det i år er 100-årsjubileum for det første møtet mellom Gertrude Stein og Alice B. Toklas, og tok kontakt med Hans Gallas, som startet jubileet «100 years, 100 roses». Vokabularet i forlagsverden var helt ukjent for meg, men plutselig satt jeg på London Book Fair og forhandlet rettigheter, sier Hagen.
– Sjangeren kokebøker er voldsomt populær, men også nærmest utskjelt?
– Jeg tror vi har nådd et metningspunkt for de glorete, fargerike kokebøkene. Jeg har mange av dem selv. Men når det kommer en kokebok uten glorete bilder, er bare det deilig i seg selv. Og når du leser denne boka, er det som om Alice står ved din side og muntlig forklarer deg hva du skal gjøre. Da blir det ikke så stort gap mellom det å være amatørkokk og oppskriftene.
Inkludert i boka er også oppskrifter Toklas har fått fra venner. Også der er det et spenn – fra «Forvirret kylling à la Berrichonne» til Brian Gysens oppskrift på hasjkaker: «Haschich Fudge (som hvem som helst kan slenge sammen på en uværsdag)». Den oppskriften ga Alice B. Toklas godt ry i hippiemiljøet og en kjærlighetserklæring i tittelen på Peter Sellers-filmen «I love you, Alice B. Toklas!»
– Hvem er det som har blitt påvirket av og brukt kokeboka?
– Utrolig mange ulike mennesker. Det er en livsnyterbok for mennesker i alle aldre. Her er måltider, venner, livsfilosofi, reisebeskrivelser og selvfølgelig inspirerende oppskriftere. Forfatteren Gertrude Steins bøker har vært ute av trykk, men aldri Alice B. Toklas' kokebok. Den er blitt en klassiker.

Kulturhistorisk

Forfatter Brit Bildøen har tidligere skrevet i Klassekampen at det er mange uimotståelige ankedoter fra Gertrude Steins liv.
– Jeg har lenge hatt lyst til å se boka på norsk, for den handler mye om livet deres, reisene de gjorde, og den gode maten de spiste, sier Bildøen, som har skrevet etterordet i den norske oversettelsen.
Boka har ulike kapitler som ikke bare tar for seg mat, men historiske og kulturelle forhold – som tjenestefolk i Frankrike eller mat fra USA.
– Er boka kulturhistorie, en kokebok, en beretning fra livet de hadde sammen, eller en blanding av alt det?
– Det er alt det på en gang. Det er fullt mulig å lage rettene i boka, og det er mye spennende der. Men her til lands elsker vi jo å lese kokebøker, og her er det stoff for den som liker å lese oppskrifter. For det er kulturhistorie – du får innsikt i epoken, til og med hvordan det var på den franske landsbygda under andre verdenskrig, sier Bildøen.

Historien gjentar seg

Alice B. Toklas' rolle i Gertrude Steins liv var ikke bare som kjæreste og partner. Det var også som sekretær, manager og mye mer. Hun maskinskrev Gertrude Steins manuskripter. Hun gjennomførte det Stein måtte trenge i forbindelse med skrivingen – en gang måtte hun jage en ku på kryss og tvers over en eng mens Stein satt i en campingstol og skrev. Og hun sto på kjøkkenet og lagde mat. Til og med boka som hun burde ført i pennen, Alice B. Toklas' selvbiografi, var det Gertrude Stein som skrev. Bildøen har oppsummert det slik i Klassekampen tidligere: «Den største mannssjåvinisten av dei alle var Gertrude Stein».
– Er det et trist mønster her? To kvinner lever sammen og bryter med kjønnsmønsteret, men beholder kjønnsrollene?
– Det var et moderne levesett, med moderne tanker, men med et gammelt kjønnsrollemønster: Gertrude var sjef og husbond – Alice var alt det andre. Men det forløsende og herlige ved det, er at det er ikke noe trist ved det. De trivdes så godt i disse rollene og klarte å løfte hverandre opp og frem ved å støtte hverandre på det de var flinke til. Alice har spilt en voldsomt viktig rolle i forhold til Gertrude. Hun visste nok hva hun var verdt, og hadde sin makt over Gertrude. Det var Alice som bestemte hvem som skulle treffe Gertrude og ikke, og som silte ut besøkene.

Mor modernisme

Steins tekster blir beskrevet som modernistiske, og ses gjerne i sammenheng med retninger i kunsten på samme tid, som kubismen.
– Hvordan preges kokeboka av stilen i epoken?
– Den er fortalt i Alice B. Toklas' tørrvittige stil, som er helt annerledes enn Gertrude Steins. Med «Alice B. Toklas' selvbiografi» hadde Stein sin første kommersielle suksess, det hang nok sammen med at hun der etterlignet Alices stil, så det ble mer tilgjengelig og lesbart enn det andre Stein skrev, sier Bildøen.
Hun nøler ikke med å kalle kokeboka morsom:
– Det er den del fornøyelige skildringer i den, som at både Gertrude og Alice var overbevist om at bilen deres hadde sans for god mat. Den hadde tendens til å bryte sammen på steder der det fantes et fantastisk hotell med god mat. Det er tydelig at de to damene hadde det morsomt sammen.

Også enkelt

Men boka handler ikke bare om de to damene og deres tosomhet, men også om deres berømte salongliv, hvor kunstnere som Picasso var blant gjestene.
– Alice forteller ofte om stedene de spiste, menneskene de fikk oppskriftene fra, og middagsselskaper de ble invitert til.
– Var mat alltid et sosialt samlingspunkt i salongene de holdt?
– Ja, det har jeg inntrykk av. Samtidig var det ikke alltid de hadde så mye penger. Noen ganger gikk det bare ut på å skaffe masse brød til vinen.
Selv om mange av oppskriftene ligner Henriette Schønberg Erkens kokebok, i at den inneholder oppskrifter med ingredienser de færreste har for hånden: «Man tager en hare ...», er den ikke gjennomgående sånn, sier Bildøen:
– Men det er også enklere oppskrifter her som man kan prøve seg på å lage.
– Har du gjort det?
– Nei. Jeg har hatt engelsk og svensk utgave tidligere. Nå er det lettere å lage rettene, når målene og alt er omarbeida til norsk. Det var noe som het «Ørret i frakk». Den skal jeg forsøke meg på.