1. mai 1977 strømmer en enorm mengde mennesker sammen i Istanbul for å feire det som allerede på forhånd var erklært som den største 1. mai-feiringen i manns minne. De ulike venstregrupperingene, som etter tur beskylder hverandre for å være revisjonister, til og med «eventyrister», tier med kjeklingen sin når de ser de mange andre demonstrantene. En stund er alt fredelig. Inntil de første smellene høres: Demonstrantene blir angrepet med våpen.
Slik åpner Izzat Celasins beretning om Tyrkia på 1970-tallet. Til daglig jobber han som tolk. Men med boka «Svart himmel, svart hav» vant han Gyldendals konkurranse om beste politiske roman.
– Det er dramatisk stoff?
– Ja, hele boka er dramatisk. Jeg skriver om en politisk turbulent tid, det var en revolusjonsbølge i Tyrkia på 70-tallet. Noe som er ganske sjeldent, for det er et ganske konservativt land. Men bølgen hang sammen med hendelser i resten av verden. Dette er min generasjons historie, sier Celasin.

Få romantikere

Han har selv vært fengslet i Tyrkia, måtte gå inn i militæret, og flyktet til Norge. Han har ikke vært i Tyrkia siden.
– Jeg er desertør. Det foreldes ikke i Tyrkia.
Men på det uunngåelige spørsmålet om hvor mye av han selv det er i romanen, svarer han slik:
– Jeg vil ikke si at dette er min historie. Det kan være hvem som helst sin historie som deltok i politiske aktiviteter den gangen. Vi kaller den generasjonen '78-ere. Det var ikke snakk om noen få romantikere, det var en massebevegelse. Men den var splittet.

Mange fraksjoner

Splittelsen er et gjennomgående tema i boka. Fra kranglingen i 1. mai-toget til tyrkere som godtar noen kurdere, men ikke alle («de respektløse og primitive, ikke sant»), til en venstreside med så uendelig mange ulike grupper med meninger at det i boka blir kalt et lappeteppe.
– I Tyrkia var det over 40 fraksjoner på venstresida på 1970-tallet. Det var maoister mot Sovjetvennlige, de som ville kjempe fredelig mot dem som ville ha væpnet revolusjon – det ble kjempet indre strider, sier Celasin, og peker på at dette, som så mange andre steder svekket kampen.

Realistisk om tortur

Kampen var rettet mot et oligarki – et knippe mennesker som hadde makten – fascistene, og til tider dem som skulle beskytte innbyggerne. Celasin har inkludert inngående, men rolige beskrivelser av tortur begått i politiets varetekt i boka.
– Det er realistisk, det som er beskrevet. Det var utbredt og systematisk bruk av tortur. Men det gjaldt ikke alle politimenn. Det fantes for eksempel en forening av progressive politifolk med rundt 20. 000 medlemmer. De mistet jobbene eller ble arrestert etter kuppet.
Kuppet som ble utført av det tyrkiske militæret i 1980, kom, sier Celasin, med en enorm styrke og brutalitet.

Pamuks Istanbul

elv om romanen dreier seg om et høyst politisk tema, er den ikke fri for romantikk. Men på en annen måte enn hos Nobelprisvinner Orhan Pamuk, som i bøker som «Istanbul» minnes sin barndoms by med nostalgi. Pamuk hevder byen preges av hüzün, en spesiell form for melankoli hvor Istanbul-boerne lengter etter osmanske rikets storhets- og mangfoldstid.
– Pamuks Istanbul og mitt Istanbul er annerledes, sier Celasin.
– Kort sagt er hans Istanbul trist og fattig. Mitt Istanbul er også fattig – det var derfor vi kjempet – men trist er det ikke. Visst var det en brutal tid, men jeg gikk jo også på pub, møtte venner her og der i byen. Jeg tror det henger sammen med at vi kommer fra forskjellige kår, Pamuk kommer fra borgerskapet, og jeg fra arbeiderklassen. Ikke et vondt ord om Pamuk, men det er veldig forskjellig fra meg og mitt Istanbul.