Jeg pleier å ha forholdsvis begrenset tålmodighet med romaner som hele tiden pukker på at nå skal det fortelles historier. Romaner som sier: hør her. Eller: skal jeg si deg noe? Eller: nå forteller jeg. Romaner jo har for vane å gjøre nettopp det, er det ikke derfor de fins? På samme måte: Det er liksom publikums rolle å rope SKYT på fotballkamp, ikke spilleren som har ballen.
Men når det gjelder Mattis Øybø og hans andrebok «Ingen er alene», hvor dette gjentas til stadighet (romanens motto er på mange måter en liten omskriving av en setning av den amerikanske forfatteren Joan Didion: «Vi forteller hverandre historier for å overleve»), fortoner det seg annerledes: Jeg merker at tålmodigheten verken strekkes eller slites over, selv om det fortelles og det skal fortelles omtrent i hvert kapittel av romanen. Hvorfor ikke?
Kanskje fordi historiefortelling blir noe mer enn bare posering og litt lavere stemmeleie. Mattis Øybø personifiserer liksom ideen om at det er historiene som holder oss i live, og gjennom dette (gjennom både historiene og vissheten om det behovet de dekker) utviser han en glede og fascinasjon overfor verden.
Man tenker når man leser: Denne mannen må være lykkelig.

Varme

– Hvor kommer denne klokkertroen på verden fra, Mattis Øybø? Føler du ikke ansvar for andre, som kanskje sliter litt mer?
– He he. Joda. Jeg tar ansvar. Jeg lar Helene si til Harald at «det er bare en jobb». Hun representerer en større skepsis til den estetiserende holdninga som Harald står for. Og kanskje jeg også identifiserer meg med. Jeg liker hovedpersoner som tar helt av. Som forsvinner inn i et blikk. Inn i en totalforståelse av verden. Det er som Thoreau i badekaret, ikke sant?
Et sted i «Ingen er alene» gjenforteller en av bokas personer en scene fra den amerikanske transcendentalisten Henry David Thoreaus klassiker «Walden», hvor Thoreau, som har dratt til skogs for å bo alene, sitter i badekaret, i oppkokt vann og bare tar inn verden i all dens skjønnhet: fugler synger, sola gryr, et perfekt øyeblikk.
– Han ligger der og ser på verden. Fylt av varme. – Men han er jo en fjern type! Blir ikke du også en litt fjern type ved å identifisere deg så med denne lengselen, dette blikket?
– Jo, det blir jeg nok. Men samtidig arbeider jeg hardt med disse bøkene jeg har skrevet. Ønsket er å skape en følelse av enorm kjærlighet, som både er skummel idet den ligner en sekts undertrykkende mekanismer, men samtidig god idet den, gjennom filmer, bøker, billedkunst, setter meg i forbindelse med menneskeheten.

Ingen endring

Det er selvsagt ikke tilfeldig at Øybø nevner den religiøse sekten i svaret sitt: «Ingen er alene» forteller (også) historien om den religiøse sekten Menneskesønnen, som en dag i august 2003 setter seg ned i Frognerparken i Oslo og venter på verdens undergang.

Det er der romanen begynner.
Og da sier det seg kanskje selv at verden ikke går under – det ville i så fall blitt en langt kortere roman. – Den første motivasjonen min var at jeg ville skrive om desillusjonen som inntreffer når man innser, selv om man har trodd at verden skal forandre seg, gjerne fundamentalt, at ingenting endrer seg.
Ingenting endrer seg, alt blir ved det samme og det vi har igjen til dagen etter er historiene?
– Jeg tror den setninga, «vi forteller hverandre historier for å overleve», er veldig sann. Men allikevel er jeg glad for at den også blir diskutert og problematisert i romanen. Det er ikke alle som går med på det strengt kyniske som ligger i den. Helene for eksempel.
– Det strengt kyniske?
– Ja, den sier jo også at det ikke fins noen sannhet. Og det er nok her min egen, og Harald i boken, tragiske brist ligger, at vi går så opp i den setningen at vi til slutt mister virkeligheten av syne.

Fellesskap

Det er på mange måter dynamikken mellom kollektivet og individet som driver «Ingen er alene» framover (det ligger kanskje allerede i tittelen). Og kanskje foreslår romanen at våre kollektive handlinger er mer allemannseie enn det vi gjør alene, på den såkalte privaten. Kanskje foreslår den at så fort vi gjør noe som del av en gruppe, gjør vi det også som del av den ultimate gruppa (menneskeheten)?

– Det er helt klart et spørsmål om ulike fellesskap i romanen. Menneskesønnen har et klart løfte i sin teologi hvor individet forsvinner til fordel for fellesskapet. Mens det fellesskapet alle vi andre tilhører, det vi ikke kan velge å ikke tilhøre, er et fellesskap av ensomhet. Vi er alene sammen. Og i denne ensomhetens lykke finnes en bevegelse eller lengsel mot den samme type opphevelse av individet som man finner i den religiøse sekten. I sånne ting som en familie eller et kjærlighetsforhold. Det Harald mest av alt ønsker seg er en familie. Men fordi han og Helene ikke kan få barn, frarøves han sitt ønskede fellesskap og slynges ytterligere ut i isolasjon.
Eller som det heter et sted i «Ingen er alene»: Det er ikke en menneskerett å få et barn.
– Jeg har ikke villet sidestille en gjeng religiøse fanatikere med en småbarnsfamilie som lengter et IKEA-kjøkken, men avstanden mellom dem er heller ikke så stor, er romanens påstand.

God kamp

Som er en god påstand, sier journalisten, fordi den fordrer en allerede heldig utgang, en god slutt, en viss lykke. Gjør den ikke det? Hvem snakker som Mattis Øybø som ikke allerede er lykkelig forsont med tingenes tilstand og verdens mekanismer?
Øybø smiler.
– Det ligger utvilsomt en tillit til verden i bånn av denne romanen. Du husker kanskje det Morgan Freeman sa i filmen «Seven» som Hemingway en gang hadde sagt: «The world is a beautiful place, and it's worth fighting for», og at han «agreed with the second part»?
Det gjør Mattis Øybø også.
– Men håpet er at romanen skal være åpen også på det punktet. At den skal ha øye for flere sannheter enn denne ene.
– Helt til slutt, Mattis Øybø: er det forfatterens oppgave å trekke en magisk verden opp av en grå hatt?
Øybø tenker seg om litt, men ikke så alt for lenge.
– Ja.