Det er altså snakk om 1700-tallets Frankrike. En gryende opplysningstid. Engelskmennene har omfavnet Newtons lære, den franske kongen – og med ham: Frankrike – er mer skeptisk. Matematikk er like fullt den store moten. Rikfolk bygger sine små laboratorium i heimen. Det ligger en merkelig forventning i luften om at man iferd med å oppdage den endelige sannheten om universet.
Tenk det!
Og midt oppi dette altså: Émilie du Chàtelet. En åpenbart uvanlig kvinne for sin tid. Utdannet, belest, nysgjerrig deltager i det som nesten utelukkende var en mannsverden: forfatter- og forskningsmiljø.
Som Margit Walsø sier:
– Hun var ekstremt ambisiøs og selvbevisst, en uhørt kombinasjon for kvinner den gangen. Og hun er et forbilde i det at hun visste hva hun ville gjøre og så gjorde det. Men som alle andre fant også hun ut at å gjøre det man vil har sin pris.
Walsø smiler.

Voltaire

Émilie du Chàtelet ble tidlig gift med Marquis Florent-Claude du Chastellet (hun var bare nitten år gammel), et såkalt arrangert ekteskap, ikke uvanlig på den tida, som tillot henne å ha flere utenomekteskaplige forhold senere i livet. Ett av disse ble særlig bestemmende for livsløpet hennes: et mangeårig samliv med den store poeten, filosofen og forskeren Voltaire.

– Voltaire må ha vært en utrolig spennende type, sier Walsø. Så kontroversiell, skarp og frekk. Han var både en original som ville stå i sentrum av begivenhetene, samt en veldig sjenerøs mann.
Opprinnelig var tanken å skrive om et annet av Émilie du Chàtelets forhold, fortsetter Walsø, det etterhvert fatale til den unge dikteren Saint-Lambert, men etterhvert som boka vokste, tok Voltaire en stadig større – og åpenbart: naturlig – plass i stoffet. (Så endte han da også opp i tittelen.)

Det gode liv

De handler altså om opplysning, vitenskap og framtidstro i «Kjære Voltaire» – men også om det såkalte viktigste i livet, om å ha det som gjør livet verdt å leve.

Og hva er nå det?
– Émilie har faktisk en rangering av nettopp disse tingene, hvor god smak, mat og studier komme høyt opp. Men aller høyest er kjærligheten. Det er bare det at kjærligheten ikke alltid er der. Det vet vi. Det visste hun også. Du har den kun i perioder. To mennesker kan ikke være på samme bølgelengde hele livet. Og i slike perioder satte hun studier veldig høyt. Det å lære seg noe nytt er en venn som aldri svikter. Kjærligheten er allikevel størst fordi den er så vanskelig å få tak på, og fordi det ikke finns noen garanti for at du får beholde den så lenge som du vil.
Émilie du Chàtelet skrev en en filosofisk avhandling om nettopp dette, «Gledens diskurs» (kun tilgjengelig på fransk), som Walsø holder høyt.
– Det er en veldig fin tekst, vel verdt å lese, hvor Émilie viser hvordan hun hadde til hensikt å ordne livet sitt. Finn ut hva du vil! Ta det! Gjør det! Og om du ikke finner kjærligheten, er det mye glede i ting som god smak og så videre. Det er åpenbart en veldig klassisistisk tekst, men den virker fortsatt veldig moderne fordi den er så ærlig.

Moral

Det er neppe noen spoiler å la høre at en kvinne født 17. desember 1706 dør i en roman anno 2007 – men Émilie du Chàtelets siste år er uansett en spennende og inspirerende historie. Hun blir gravid i såkalt voksen alder, 41 år, og siden fødselen derfor kan bli fatal, må hun jobbe på spreng for å rekke fullføre sitt livs arbeid: en oversettelse til fransk av Isaac Newtons «Principia Mathematica» (du Chàtelets oversettelsen er fremdeles standard i Frankrike).
– Det er litt paradoksalt at naturvitenskapen er så fjernt fra livene våre, med tanke på hvor viktig det var den gangen. Det kan selvsagt skyldes at vitenskapen har blitt såpass spesialisert. Émilie du Chàtelets tid var jo mekanikkens store tid, det gikk i veiing og måling og ting som var mer synlig, kanskje, enn naturvitenskapen av i dag.
– Hva med spørsmålet om moral den gang, det er også sentralt i romanen…
– Dette var en tid før den borgerlige moralen, før familielivets moral, og sånn sett kan det virke som et fritt liv det hun lever. Men husk at hun kom fra et aristokratisk miljø og for den såkalte gemene hop var det nok annerledes.

Og familie

–… og de virket ikke veldig knyttet til ungene sine, alle som en ble sendt til ammer utenfor Paris, og når en av dem, for Émilie du Chàtelets del, døde, tok hun det forholdsvis greit …
– Ja, jeg har lest et sted at 80 prosent av ungene i Paris på 1780-tallet ble sendt til ammer på landet. Det kan alltids være fordi det var usunt for barn å oppholde seg i Paris, men det kan like godt skyldes at foreldrene heller vil fortsette det festlige livet de levde. For også Émilie du Chàtelet var forfengelig og glad i både teater- og operalivet. Det lå uansett ingen selvrealisering i morsrollen den gangen, sier Walsø.