På det brosteinsbelagte torget i Norges eldste industriby holder Halden Arbeiderblad til i en murbygning fra 1960-tallet. En liten pulserende avisbedrift med eget trykkeri som virksomhetens pumpende hjerte.
Utsikten er upåklagelig, man ser både sjøen og festningen – her har 70 medarbeidere sin daglige dont, fra Kari i kantina på toppen, til Berit i pakkeriet i kjelleren. Trykkere og typografer, reportere og resepsjonister, annonseselgere og administrasjon, alle gjør sitt for å få ut den snart 80 år gamle lokalavisa.
Men selv om avisa både kan vise til et opplag på tett oppunder 9000, et beskjedent overskudd og fornøyde ansatte, spøker det for avisas drift i nåværende tapning. Mens styret og de lokale eierne kjemper for lokal drift og lokale eiere, ønsker avisas største aksjonær, A-pressen, at Halden Arbeiderblad skal bli en konsernavis – med effektivisering, sentralisering og eierutbytte. På tirsdag starter rettssaken i Lagmannsretten.
– Vi kjemper for å fortsatt få lov til å være ei lita avis med human innstilling. Vårt mål er å lage god avis – men også å bevare arbeidsplasser i Halden og et godt arbeidsmiljø. Styrets strategi er at ingen skal sies opp. Kampviljen her på huset er stor, sier redaktør Frode Rekve.

Utenfor

Historien startet i 1989, da Norsk Arbeiderpresse og Arbeiderpressens Samvirke ble slått sammen til A-pressen – som blant annet skulle være et konsern for alle arbeiderpartiavisene i landet. På tross av at haldenseren Yngve Hågensen mente det var viktig at alle arbeiderbevegelsens aviser måtte med i konsernet, ble tre aviser ble likevel stående utenfor: Nordlys, Hamar Arbeiderblad og Halden Arbeiderblad.
I Nordlys kontrollerte A-pressen 48 prosent av aksjene, og avisa ble dermed raskt innlemmet i konsernet. På Hamar var eierandelen betydelig mindre og motstanden stor, så A-pressen måtte gi opp. Men i Halden var eierandelen 41,5 prosent – mot 58,5 prosent i lokale eieres favør – partilag og fagforeninger. Eierbrøken skulle danne utgangspunktet for en skjebnesvanger kamp om kontrollen over avisa.
– A-pressen ønsket alle inn i folden, for å nyte godt av stordrift, med felles trykkeri, administrasjon, personalgoder og en del felles journalistisk stoff. Men vi ønsker ikke å legge ned trykkeriet vårt. Det gir levebrød til åtte familiefedre. Vi ønsker ikke å bli fjernstyrt fra Oslo eller la en automatisk telefonsvarer hilse de som ringer oss velkommen. Om en av medarbeiderne ikke har fått overtidstillegget sitt, er det bare å stikke opp på regnskap, så ordnes det på et blunk. Og hvorfor skal vi produsere overskudd til gode for en A-presse-eier som Telenor? Vi pløyer det meste av overskuddet inn i bedriften igjen, forteller Rekve.

Forkjøpsrett

Forholdet mellom A-pressen og Halden Arbeiderblad isnet til da avisa i 1999 forlot A-pressens annonsesamkjøring i Østfold, til fordel for høyre-avisenes annonsesamarbeid i Orkla – fordi det var den økonomisk gunstigste ordningen for avisa. Som et svar startet A-pressen en konkurrent, gratisavisa Halden Dagblad, som utkommer to ganger i uka.
Samtidig forhandlet A-pressen fram opsjonsavtaler med 13 aksjonærer i Halden Arbeiderblad. Målet var å få kontroll over flertallet av aksjene, for deretter å kaste styret og så innlemme avisa i konsernet.
På et tidspunkt hadde A-pressen aksjeflertallet innen rekkevidde, men styret henviste til vedtektene, som sier at det er styret som skal godta at aksjer bytter eiere. Styret betraktet A-pressens framstøt som forsøk på fiendtlig oppkjøp og ga de øvrige aksjonærene beskjed om at de hadde forkjøpsrett på aksjene etter pålydende: 50 kroner. A-pressen på sin side hadde betalt 10.000 kr per aksje i opsjonsrett, og deretter satt prisen til 20.000 kroner per aksje hvis de ble solgt.
I 2005 gikk A-pressen til sak, først om seks aksjer eid av Marker Arbeiderparti – som igjen skapte presedens for neste rettssak, der det sto om 172 aksjer. Halden Arbeiderblad fikk medhold i Tingretten, A-pressen anket, og nå møtes partene i Lagmannsretten.
– Hvor sterkt står dere i denne saken?
– Våre advokater viser til en Høyesterettsdom som ga avisa Østlendingen medhold i at en privatperson ikke fikk kjøpe aksjer i avisa fordi hans intensjoner ikke var forenlig med styrets mål for driften. Det taler til vår fordel. Men dersom vi skulle tape i Lagmannsretten, er denne saken så prinsipielt viktig, at den godt kan gå helt opp til Høyesterett. Det handler om lokal sjølråderett og lokal identitet.
– Frykter du påvirkning på det redaksjonelle innholdet?
– Redaksjonen er nok den avdelingen som vil lide minst ved eventuell innlemmelse i konsernet. Men mer byråstoff og felles stoff med de andre A-presse-avisene kan bli aktuelt. Vi kan risikere å tape 20–30 arbeidsplasser, sier Rekve.

Trivsel

Halden Arbeiderblad har høy trivsel blant de ansatte og et fravær på utrolige to prosent. Svært mange blir til de går av med pensjon.
I dag har resepsjonist Anne Marie Svendsen rekorden med 40 år i bedriften. I tillegg til å hilse besøkende velkommen, har hun ansvar for abonnement, løssalg og distribusjon.
– For 33 år siden sa jeg riktignok opp. Jeg ble mor og skulle ikke jobbe. Men så ringte de og ville ha hjelp i pakkeriet. Jeg kunne ikke si nei, sier Svendsen, som har sett hele avisutviklingen, fra settemaskiner til datamaskiner med egne øyne.
En eldre dame med gåstol vakler inn. Hun har vært en tur på butikken ved siden av, men noen har stjålet lommeboka hennes. Denne verden går av hengslene – og om det ikke er en sak for avisa, så er det i alle fall en sak for damene i resepsjonen, som er fulle av innlevelse.
– Jada, folk kommer innom og slår av en prat, men det var verre før, da benket folk seg ned, og det kunne bli mer liv enn jobb. Men det er hyggelig at folk føler nærhet til lokalavisa.
– Er du urolig før rettssaken?
– Jeg tenker at, ja ja, vi klarer det nok denne gangen óg. Det skal mye til for å knekke oss.
Typograf Elisabeth Strøm, som ikke har lenger fartstid enn fra 1. august, er enig:
– Det er helt utrolig å jobbe her. Jeg har vært både i Sarpsborg Arbeiderblad og i Østlandsposten. Men her er det et spesielt kollegialt miljø. Folk frykter kanskje for rettssaken, men først og fremst skaper det samhold, tror jeg.

Arbeiderkultur

Siden svenskekongen Karl 12. falt ved Fredriksten Festning, har Halden ikke vært noen by for bøyde nakker. Venstresida, med Arbeiderpartiet i spissen, har stått sterkt, sammen med fagforeningene. Bomuldspinneriet i Tistedalen var den første mekaniske industribedriften i Norge. Saugbrugsforeningen, i dag Norske Skog Saugbrugs, ble etablert som treforedlingsbedrift i Halden fra 1859.
Og fra 1892 til 1998 har byen hatt i alt 17 skofabrikker. På 1950-tallet produserte byens 800 skotøyarbeidere årlig 800.000 par sko.
«Ingens herre, ingens trell», er avisas stolte slagord. Det stammer fra en lederartikkel signert avisas redaktør ved krigsutbruddet, Johannes Stubberud. For den måtte han bøte med livet i tysk konsentrasjonsleir.
Senere har avisa blant kritiske røster blitt kalt Pravda, for sine sterke bånd til Halden Arbeiderparti.
– I dag er vi en frittstående avis, med hjertet til venstre i politikken – og med det flotteste avismottoet jeg kan tenke meg. Vinner vi rettssaken, skal vi trykke det på framsida. I rødt, sier Frode Rekve.