Man skal selvsagt passe seg for å si at man gjenkjenner, eller har visse forventninger til hva han eller hun skal komme til å skrive, all den tid det er forfatterens frihet, noen vil kanskje si plikt, til å gjøre hva han eller hun måtte finne på å gjøre. Allikevel er det slik at vi liker å tro at vi gjenkjenner noe vi ikkje gjenkjenner i en forfatter (vi kjenner).
Sånn var det for meg da jeg begynte på Stig Sæterbakkens «Usynlige hender». Dette er ikke som annen Sæterbakken, tenkte jeg (som om Sæterbakken er et varemerke). Dette er noe annet.
Et visst thriller-drag. En type klientell jeg ikke er vant med. Hm. Dette må jeg spørre ham om.
– Hvordan kom det seg til at du nærmest har skrevet en thriller, Stig Sæterbakken?
– Du mener, har han solgt seg nå, den skamløse jævelen? He-he. Nei, jeg tenker ikke på denne romanen som så forskjellig fra mine tidligere, egentlig. Etter mitt syn er den beslektet med både «Selvbeherskelse» og «Besøket». Dette var uansett en historie som utfoldet seg foran øynene på meg, så å si. Det var bare å følge etter, skrive den ned. Noen sjangerflørting opplevde jeg det derfor ikke som. Tvert imot, vil jeg si. Fordi romanen er så basert på selve historien, hendelsesforløpet, var formen noe som ga seg mer eller mindre selv.
(Journalisten sier seg forresten enig i det med «Besøket».)
Kanskje på sin plass å skyte inn at «Usynlig hender» handler, i ekstremt korte trekk, om en vaklevoren politibetjent som blir satt på en årsgammel forsvinningsak med mandat om å henlegge den, men så skjer åpenbart ikke.

Forsvinner

Politibetjenten heter Kristian Wold, og det som slår meg under lesingen er ironien han representerer. Han er en som er satt av sin overordnede (og Sæterbakken) til å finne en forsvunnet jente, samtidig som han er i ferd med å forsvinne fra alle han kjenner i verden, til og med seg selv. Har denne ironien, om vi skal kalle det det, også vært i Sæterbakkens tanker?
– Uten at jeg har tenkt så mye over det, tror jeg du har rett. At det med forsvinninger utgjør noen viktige linjer gjennom romanen, linjer som krysser hverandre på mange forskjellige nivåer, ikke bare i det konkrete, det som har med Marias forsvinning å gjøre. Kristian, hovedpersonen, er jo et tomt menneske, på et vis. En hul karakter, en utskiftbar størrelse i sitt eget liv. Inntil han opplever kjærligheten med Inger. Eller noe som i hvert fall for ham ligner på kjærlighet, og som han er villig til å gå svært langt for å oppnå og ivareta. Det å oppleve kjærlighet er kanskje nettopp det, det motsatte av forsvinning?
Ja, det kan man kanskje si. At kjærlighet er å bli funnet, bli sett. Men også litt det å forsvinne – inn i et annet menneske.

Korrigering

Men nå har journalisten pumpet seg opp til å stille et veldig langt spørsmål:
– Jeg syns det faktum at håpløsheten og fatalismen som det lange tidsrommet fra jenta forsvinner til hun blir funnet (om enn midlertidig) tillater også et kanskje pompøst spørsmål om vi ikke alle er avhengige av å «oppføre» oss innenfor gitte allment aksepterte, om ikke nedskrevne, tidsrom. Fordi: Hvor lenge har man lov til å savne noen før man går fra å være hengiven til småsprø, ikke sant? Og i så fall, hva sier dette om et menneskes egentlige frihet i forhold til andre mennesker, ikke minst i forhold til tiden og det hinsidige?
– Det er et viktig motiv i romanen, ja. Hvilken frihet er vi gitt under de og de omstendighetene. Når må man besinne seg, når kan man slippe uværet løs. I hvilken grad blir vi gitt lov til å ta oss til rette. Sorg er én type omstendighet, som angir et bevegelsesrom. Er noens ulykke alvorlig nok, er sorgen dyp nok, tilgir vi dem det meste. Mens andre må holde seg pent på matta. Det er jo noe av det som går Kristian på nervene i møtet med faren til Maria, fordi han opplever den overlegenheten, suvereniteten nærmest, som han, faren, har, i kraft av det forferdelige han er blitt utsatt for.
Eller som det heter på side 71 i «Usynlige hender»: «Ingen kan korrigere en som sørger.»

Et ras

Det heter også, litt tidligere i boka, at alle menn bærer på en drøm om å bli politi, og for å lette på trykket litt og kanskje få fram et smil, spør journalisten om så også gjaldt for den unge anarkisten Stig Sæterbakken.
Surely not!?
– Yes, sir!
Vi ler.
– Til hvilken annen litteratur har du skuet i arbeidet med denne romane? Jeg er kanskje mest interessert i om du har skuet andre veier enn dine foregående arbeid?
– Det er klart at min veldige forkjærlighet for Simenon og Maigret-serien har spilt en viss rolle her. I alle romanene mine fra og med «Siamesisk» har jeg skrevet inn én setning fra en Maigret-roman. I «Usynlige hender» er det også en slik setning, men forskjellen er kanskje at også teksten som helhet er influert av atmosfæren og til en viss grad det språklige hos Simenon. En annen interessant roman som antagelig har vært med å prege «Usynlige hender», er «Das Versprechen» av Friedrich Dürrenmatt. I Dürrenmatts fortelling finnes det en slags tilfeldighetenes brutalitet som er temmelig nådeløst gestaltet. Rekken av hendelser er som et saktegående ras. I «Besøket» er det forresten et avsnitt som i sin helhet er avskrift, nesten ordrett, av en scene i «Das Versprechen».

Sluttspill

Så krangler vi litt om slutten til slutt. Slutter i bøker med spenningsbue har det jo med å oppleves annerledes enn bøker av, hva skal man si, mer dannende karakter. Og man har sine forventninger uavhengig forfatteren, men knyttet til sjangeren. Man vil ha et svar, man vil ha en snøret sekk. Når journalisten opplever at så ikke skjer, tar han kanskje for hardt i og beskylder Sæterbakken for å bedrive åpen romanslutt til feil tid.
– Det er frustrerende nok å leve disse åpne slutten vi kaller våre liv, om ikke litteraturen, i det minste, kan gi oss noen avrundede og gjerne lykkelige slutter?
– Den er da ikke så åpen, er den? Med hensyn til Inger og Kristians fremtid, står det jo åpent, nødvendigvis. Når det gjelder det andre som skjer mot slutten, mener jeg det i praksis bare er to muligheter. Men det er interessant det du sier i forhold til «Besøket», som fikk en helt annen og i en viss forstand lykkeligere slutt enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Den munner jo ut i en enkel nådegest. Her, derimot, var det ingen vei utenom. Det måtte taes helt ned.
Og helt ned er riktig. For det er år og dager, om ikke alle år og alle dager journalisten har levet, siden han har kommet over en så grusom slutt.
– Den slutten er ganske fæl, jeg er enig i det. Men sånn ble det, altså. Utover det ingen kommentar.
Så til alle som nå gir seg i kaste med «Usynlige hender»: God fornøyelse – og når det nærmer seg den 212. siden, stålsett dere!