Sukkerspinn
- Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellems strakstiltak mot kjønnslemleste rett før sommerferien var en vits. Løpeseddelutdeling på Oslo lufthavn, døgnåpen krisetelefon og sommeråpne helsestasjoner viste seg å være lite annet enn symbolladet tomtønnerulling. Og hva var det man egentlig forestilte seg? Trodde man at jenter i tre-fireårsalderen skulle ta imot løpesedler, for så å sette seg opp mot familien og nekte å reise ut av landet? Tiltaket ble da også raskt nedlagt.
- På omstridte områder som hentekteskap, kjønnslemlestelse og prostitusjon er departementene under sterkt press fra ulike pressgrupper. Dette vedvarende presset, kombinert med frykten for negative presseoppslag, gjør det vanskelig for den politiske ledelsen å gjennomføre effektive tiltak. I stedet for å skjære gjennom, demonstrerer man politisk avmakt ved å presentere omfangsrike, men innholdsløse tiltakspakker. På andre områder er det tunge økonomiske drivkrefter og maktforhold, som gjør det vanskelig for markeringsivrige statsråder å sette i verk effektive tiltak.
- I en kronikk i gårsdagens Klassekampen tok journalist Ole Jan Larsen for seg Karita Bekkemellems strakstiltak mot kjønnslemlestelse, som han karakteriserte som populisme og demagogi på linje med det Frp beskyldes for. Eller som han skriver: «De ansvarlige utstråler god vilje og er rause med bevilgningene. Men de tar ikke det politiske ansvaret med å sørge for at tiltakene er kvalitetssikret både i forkant og etter at de er avsluttet». Et helt spesielt problem er at det i ettertid er helt umulig å måle effekten av disse symboltiltakene fordi målsettingene er så porøse. Mens neste års mangfoldsår har som mål «å stimulere nye og eksisterende miljøer», «å styrke samhandlingen» og «å utvikle det flerkulturelle perspektivet», ønsker Larsen seg konkrete målsetninger, som for eksempel å øke sysselsettingen blant afrikanere med ti prosent i løpet av to år. I stedet for denne typen forpliktende ambisjoner, serveres vi stadig nye doser verdiløst sukkerspinn fra den voksende staben av pr-rådgivere rundt avmektige og rådløse statsråder som er mest opptatt av «medieeksponering».
