– Nei, det orker jeg ikke.
Aschehougs hovedkonsulent Ivar Havnevik hadde tatt turen ut til Ebba Haslunds hus på Blommenholm utenfor Oslo. Han ville ha henne til å skrive en roman, om alderdom. Men den snart 90 år gamle damen orket ikke.
– Kan du ikke i alle fall tenke på det, sa forleggeren før han gikk.
Og nå er den her, boka «Sekskanten», der Haslund lar oss møte personene fra den feministiske klassikeren «Bare et lite sammenbrudd» fra 1975. Den hjemmeværende firebarnsmoren Lillemor, som fikk et sammenbrudd i 50-årsdagspresang i den forrige boka, har blitt 81 år og enke.
– Men hun har ikke klart å ta grep om eget liv. Det ble aldri noe av studieplanene. Hun er en kvinne som har levd gjennom barna og barnebarna, sier Haslund.

Hverdagens ytringsformer
Ebba Haslund har «øye og øre for det sanne og smertende som ligger bak hverdagens ytringsformer», skrev Johan Borgen om henne i Dagbladet i 1951.
Og i «Norsk kvinnelitteraturhistorie» blir hun også beskrevet som en skildrer av hverdagslivets fenomener, av alle trivialitetene, småtingene, detaljene – som setter preg på kvinners tanke- og erfaringshorisont.
Og det er særlig den norske etterkrigstidshusmoren, i alle hennes nyanser, Ebba Haslunds «Bare et lite sammenbrudd» og «Sekskanten» dreier seg rundt. Og de utfordringene husmoren møter i en tid der arbeidet i hjemmet rasjonaliseres og fjerner noe av verdigheten husmorrollen tidligere var forbundet med.
– Ukebladene speiler trendene, og i ukebladene på 1930-tallet var det flyvertinnene, de oppdagelsesreisende og selvstendige yrkeskvinnene som var idealet. Riktignok før de finner drømmeprinsen. Så kommer krigen, noe som forandrer kvinneidealet. På 1950-tallet er det husmoren som dyrkes. Nasjonen er nå prisgitt kvinnens innsats i hjemmet. Klær på kroppen, mat i skrotten – alt er avhengig av mors utrettelige arbeid. Hun safter og sylter, syr om, rekker opp og strikker nytt, forklarer Haslund.
Men så inntar matvarene butikkhyllene. Og husholdningsmaskiner, vaskemaskiner og kjøleskap. Husarbeidet rasjonaliseres. «Nora sylter for deg».
– Hjemmet var en viktig produksjonsenhet i samfunnet. Nå blir mye av arbeidet som skjer her overflødig. Så kommer skriket etter arbeidskraft. Kvinner havner i skvis, de skulle ut i jobb – men bare så lenge det ikke gikk ut over hjemmet, sier Haslund.
– Og i denne situasjonen befinner din hovedperson, som familien bare kaller «Lillemor», seg?
– Ja, hun er en av disse hjemmets slitere, som står på pinne for familien og legger hele sin sjel i husarbeidet, uten å få noe igjen for det. Som hun sier: Husarbeidet synes bare når det ikke er gjort.

Småborgerlig
– Samtidig: Det er et ganske småborgerlig husmorideal romanfiguren din føler hun må leve opp til. Det er nypusset sølvtøy, søndagsstek og vårrengjøring i sommerhuset?

– Ja, hun er direktørfruen i den store vestkantvillaen, og tar ikke lett på noe. Men er det ikke sånn med oss mennesker, at det vi vet vi må, det gjør vi det beste ut av? Vi tvinger oss til å like det vi er nødt til å like, og finner en stolthet i det.
Da «Bare et lite sammenbrudd» skulle komme ut i Den norske Bokklubben, uttalte direktøren at bare en liten brøkdel av leserne kunne kjenne seg igjen i dette miljøet.
– Men da svarte jeg at dette er ukebladmiljøet alle leser om og kjenner til. Og dessuten: Om hun, som er privilegert økonomisk, har det såpass ille, hvordan er det da med de på to rom og kjøkken? Jeg tror absolutt klasseforskjeller eksisterer, men kvinner har likevel mye til felles, på tross av både klasser og partipolitiske preferanser.
– Hun som er Lillemors hjelp i huset i den første boka, arbeiderklassekvinnen Marina, og som blir hovedpersonens fortrolige venninne, lykkes likevel i å realisere seg selv langt bedre enn Lillemor gjør?
– Ja, men dette har også å gjøre med hvem vi er som individer og hvordan menneskene rundt oss støtter oss. Lillemor stagnerer og er inngrodd i gamle fordommer. Venninnen blomstrer opp.

I opposisjon
Et sentralt tema i de to bøkene er forholdet mellom det gamle husmoridealet og feminismen. Som når den radikale datteren omtaler gifte kvinner som lar seg forsørge som prostituerte, så moren hører det.
– Må feminister passe seg for å ikke stigmatisere den tradisjonelle kvinnerollen ytterligere?
– Jeg synes ikke det. Datteren Vivian er mer uttrykk for en sterk personlighet med spissformulerte, litt provoserende uttalelser – ikke en prototyp for kvinnebevegelsen. Det ligger i de unges natur å opponere mot foreldrene, å ikke ville bli som mor. Og det må foreldre være sterke nok til å tåle, sier Haslund, som mener omsorg fremdeles er det mest brennende feministiske spørsmålet.
– Sekstimersdagen, det er det som må til. Næringslivet er jo tilpasningsdyktig, til det som er viktig nok. Arbeidslivet må legges om slik at både mor og far kan arbeide og være fullverdige omsorgspersoner.
– Du var vararepresentant for Høyre på Stortinget og betegner deg selv som radikal feminist. Hvordan går det i hop?
– Det er lenge siden jeg forlot Høyre – det var skjebnen eller Gud, eller kanskje helst Høyres økonomiske politikk som kom meg til hjelp, ler hun.
– Men jeg er som kommunisten Torborg Nedreaas verdikonservativ. Enten det handler om språkpolitikk, arbeidsrettigheter eller i det å skape et menneskesamfunn, sier Haslund.

Alderdom
Med sin siste roman har Haslund villet skrive alderdommen som egen, selvstendig livsfase.
– Jeg har vært gammel i 20 år, og prøver heller ikke å late som noe annet. Det som var viktig for meg med denne boka, var å vise at eldre ikke er noen grå masse, men selvstendige individer. Jo eldre vi blir, jo særere blir vi jo. Og ikke blir vi noe snillere med årene. Jeg snakker av erfaring, humrer Haslund.
– Og så er det en myte dette at eldre, eller seniorer, som det heter nå, er innesluttede. Jeg møter utrolig mange oppegående mennesker på eldresentre, når jeg reiser rundt og kåserer, sier 90-åringen.
Forfatteren, samfunnsdebattanten og den tidligere formannen i Forfatterforeningen skal feires som seg hør og bør med hageselskap, tapas og boblende sjampanje – og dessuten mottagelse på Aschehoug, milevis unna fiaskoselskapet som ble Lillemor Berge til del.
– Hva ønsker du deg?
– Jeg har alt det hjertet kan begjære. Men jeg har et stort ønske om å dø før jeg har blitt virkelig redusert. Og så ønsker jeg at jeg må få dø før noen av mine gjør det. Jeg har opplevd å miste en svigersønn. Forferdelig å gjennomleve at de yngre i familien dør før en.
– Føler du at du har noe uskrevet?
– Nei, jeg er godt fornøyd med forfatterskapet mitt – føler at jeg har gjort så godt jeg har kunnet, etter mine evner og forutsetninger. Men avisartikler vil jeg fortsette å skrive til jeg dør med pennen i hånd.