– Landet vårt blir stykket opp og brutt i biter. Vi må stå i timevis i kø for å få dyrke vår egen jord, sier Mohammad Othman (28) fra landsbyen Jayyus like ved Qalqilya på Vestbredden. Palestineren jobber som ungdomskoordinator i Anti-Apartheid Wall Campaign (Stopp Muren-kampanjen), og besøker Norge i disse dager.
– Da Israel satte opp mur mellom landsbyen vår og jorda vår, sa de at vi måtte søke om tillatelse for å passere sperringen. I begynnelsen nektet vi i vår landsby å søke om passerseddel. Men en Fatah-mann overbeviste oss om at vi måtte gjøre det. Det hjalp lite. Israel har inndratt tillatelsene en for en, og i dag har 15 av de 2800 som bor i Jayyus slik tillatelse.
Jayyus har tradisjonelt vært Fatah-land, likevel vant Hamas valget der i fjor. Forklaringen er den vanlige: Folk var lei av korrupsjon fra Hamas, forteller han.

Vil ha enstatsløsning
Splittelsen mellom Fatah og Hamas har rystet Palestina i sammenføyningene de siste månedene. I Anti-Apartheid Wall Campaign jobber folk fra alle leire. Men kampanjen lar seg ikke styre, verken av Fatah eller Hamas, sier Othman. Med fem ansatte og finansiering i hovedsak fra solidaritetsbevegelsen i utlandet er deres hovedfokus å organisere og skolere frivillige aktivister i grunnplanskomiteer.
– Vi lønner veldig få. Folk skal ikke ha lønn for å kjempe mot okkupasjonen. Men de trenger kunnskap. Jeg har reist rundt og holdt foredrag for studenter om palestinsk historie, om muren, om okkupasjonen. Folk trenger å få det inn på nytt. Etter Oslo-avtalen var det mye press for å få oss til å gi opp kampen, glemme at vi er okkupert.
Othman har liten tro på den siste tidens meldinger om fredsprosess og tostatsløsning.
– Hvordan skal vi kunne lage en stat nå? Landet er oppstykket og brutt i biter. En palestinsk stat vil bestå av byene Jenin, Tulkarm, Ramallah, Betlehem, Hebron, Nablus og Jeriko, omgitt av murer og hundre prosent under israelsk kontroll. Og alt som kommer fra Abbas vil være verre enn Oslo-avtalen. Hva enn Olmert, Abbas, Bush & co kommer opp med så vet vi at det er mot palestinerne. De vil ta fra oss retten til å leve i eget land, få oss til å godta okkupasjonen.
Selv ønsker han en enstatsløsning, med like rettigheter for israelere og palestinere.
– Jeg er klar for å leve med israelerne i en stat. Uten bosettinger, uten Muren, uten alt det andre Israel har lagd.

Tre grenseterminaler
– Se her, sier han, og peker på et kart der Israels veinett og veisperringer tegner et tett nett over Vestbredden.
– Den røde streken er den gamle, tradisjonelle palestinske hovedveien. Det israelske veinettet er lagt oppå den flere steder, slik at vår vei er brutt i småstykker. Og ingen palestiner får bruke det israelske veinettet.
Othman mener Israel ved å bryte i stykker den historiske gamle ferdselsåren også ønsker å knuse palestinernes historie.
– Min generasjon husker hvordan det var. De som er yngre gjør det ikke. Israel vil at det skal vokse opp en ny generasjon som blir vant til å reise omveier, som finner seg i okkupasjonen.
Noen steder er det bygd underganger under de israelske veiene, med porter som stenges når det passer Israel.
– 7000 kilometer israelske veier deler Vestbredden opp på kryss og tvers. Det er veisperringer og sjekkpunkter overalt. Nå har Israel også laget tre terminaler, nærmest grensekontroller, som deler opp Vestbredden i tre klart adskilte områder. For å komme fra Jenin eller Tulkarm til Ramallah må man gjennom kontrollterminalen ved Za'atara. Skal man fra Ramallah til Hebron må man gjennom terminalene ved Qalandiya og Betlehem.

Tar vann og jord
Det er en dyster hverdag den rolige unge mannen beskriver. I tillegg til jorda veinettet legger beslag på, spiser Israels såkalte sikkerhetsmur grovt av palestinsk land. Og Jordandalen er sperret av store vollgraver. Othman viser bilder av hvordan det på israelsk side av muren er lagd vakkert beplantete skråninger helt opp til toppen av muren. På palestinsk side griner en flere meter høy betongvegg mot folk. Vannet til beplantningen kommer fra felles vannressurser.
– Israel tar 80 prosent av vannet, mens palestinske avlinger tørker ut. Og så bygger de en kjede med forurensende industrisoner langs grensen, der palestinerne som mister inntekten når jordbruket knuses skal få jobb til luselønn. Et apartheidsystem som i Sør-Afrika, der vi skal brukes som billig arbeidskraft.
Sjøl er han eneforsørger for en storfamilie på 15. Han måtte avbryte studiene etter halvannet år for å skaffe penger, slik at hans fire brødre skulle få skolegang.
– Far mistet jobben da jorda ble konfiskert, sier han saklig. Selv har han ingen planer om å stifte egen familie.
– Jeg vil ikke gifte meg og få barn så lenge situasjonen er som nå. Jeg vil ikke ha sønner som skal vokse opp som slaver, under okkupasjon og utsatt for Israels rasistiske apartheidpolitikk. Det er ille nok å gjøre det sjøl, jeg kjemper mot okkupasjonen hver dag. Det er ikke tiden for å gifte meg. Jeg vil bygge ei trygg framtid for mine barn og mitt folk først.

Boikott Israel!
– Vårt budskap til det internasjonale samfunnet er enkelt og klart: Boikott Israel! Vi jobber for akademisk boikott, for boikott av israelske varer, for boikott av all kontakt med Israel. Israels apartheidpolitikk må møtes på samme måte som Sør-Afrika ble møtt.
Han kan vise til håndfaste resultater fra boikottkampanjen i eget land. Israelske varer selges over hele Vestbredden, men de 12 palestinske universitetene har sluttet å kjøpe varer fra Israel. 1500 professorer og andre akademisk ansatte har skrevet under for å oppfordre til akademisk boikott. Nå sender han stafettpinnen videre til norske palestinavenner. Og drar hjem for å fortsette kampen.