Når jeg legger meg til hvile
fjorten engler om meg står:
Tvende ved min høyre side,
tvende til min venstre går.
To på vakt ved hodeputen,
to ved foten, dessforuten,
to meg dekker,
to meg vekker,
to meg viser alle drømmens paradiser.

* Vi fikk tilsendt denne aftenbønnen av en leser nylig. Hun fortalte at hun hadde lært den av sin mormor, som igjen hadde lært den av sin mormor. Det er opprinnelig en gammel tysk aftensang for barn, som Henrik Wergeland oversatte til norsk. Den har vært en suksess blant barn i alle år, og viser at englene fremdeles er levende i i norsk kulturtradisjon. Og englene er jo også blant det morsomste i Bibelen, enten de opptrer i historien om Jacobs stige, eller som djevelens engler. For ateister og andre ikke-religiøse tilhører englene – på linje med troll, alver og norrøne guder – vår felles kulturhistorie, som vi fremdeles henter visdom, erfaring og estetiske opplevelser fra. Og fremdeles snakker vi om englevakt, englefjes, englerøst, og englestøv, for ikke å snakke om englebarn, som riktignok ikke finnes lenger. Og gjennom sommernettene danser halve Norge til Ole Ivars' superslager «Jag trodde änglarna fanns».

* Når prinsesse Märtha Louise bekjenner synske evner og troen på engler, går hun inn i en bred folkereligiøs tradisjon, som – slik vi ser det – verken er noe verre eller bedre enn den statskirkelige varianten. Vi for vår del går ut fra at en allmektig Gud ikke finnes, men for dem som bekjenner seg til denne formen for ikke-rasjonalisme, bør ikke engletro være noe mer urimelig enn troen på Gud Fader og Den hellige treenighet. Derfor handler denne saken utelukkende om Märtha Louise, som fremdeles bærer tittelen prinsesse, skal ha rett til å drive egen næringsvirksomhet eller ikke. Prinsesse Ragnhild giftet seg for eksempel med skipsreder Erling Lorentzen, og har hele livet understøttet hans næringsvirksomhet. Det får vel derfor kalles en naturlig utvikling når Märtha Louise tar skrittet videre og gjør seg uavhengig av mannens inntekter.