– Anne B. Ragde har det som skal til: melodrama. Det er vanlig blant litteraturspesialister å hevde at brorparten av all bestselgerlitteratur har klare melodramatiske trekk. Denne litteraturen inneholder et budskap om at det finnes en mening både i det enkelte menneskeliv og i tilværelsen som sådan. Det ser man klart i «Berlinerpoplene» – det er ved å komme nærmere hverandre og å komme nærmere røttene sine at det oppstår mening i karakterenes liv, sier Cecilie Naper. Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Institutt for bibliotek og informasjonsvitenskap, og snart aktuell med bok på Pax basert på doktorgradsavhandlingen «Bestselgere i bibliotek og kiosk. Kvinner, lesning og fascinasjon».

Ingen formel
Napers doktorgradsavhandling er litteratursosiologisk – hun har sett på både kiosklitteratur og «formel- og oppskriftsbasert litteratur», det vil si bøker som er forutsigbare i plot, har kulturtypiske helter og heltinner, og som er bygd over en fast grunnstruktur.
– I Bollywood-filmen er foreksempel Hollywood-filmens mange sexscener erstattet av at helt og heltinne forsvinner sammen og så setter monsunregnet plutselig inn. Plottet er likevel det samme: «Jente møter gutt – forviklinger – jente får gutt», sier Naper.
– Ragde skriver ikke formelromaner – vi vet ikke at «detektiven løser gåten» eller at «gutten og jenta får hverandre». Det er en overraskelse der – den er riktignok litt dårlig skjult – men hun bruker en populær sjanger uten å være forutsigbar. Det spesielle for Ragde er at hun klarer å være bestselger, men ikke skriver innenfor en fast sjanger. Det skaffer henne nok en bredere lesergruppe, sier Naper.
– Hva med miksen av miljøer hun presenterer – fra homofile i København til bønder i nord?
– Det kan oppfattes som eksotisk – men det viktigste er at man blir nysgjerrig på hvordan det går med personene, og at det er en drive i boka. Jeg syntes det var et voldsomt sug i den første romanen, sier Naper.

Spesiell kombi
– Det som skiller Ragde fra de fleste andre norske forfattere er at hun også har skrevet for kiosklitteraturleserne. Vi snakker om en forfatter som har fått Brageprisen – men som også har skrevet kiosklitteratur under pseudonym, sier Naper.
Det var Cappelen forlag som engasjerte Ragde til å skrive romanserien «Emilies tid» sammen med May Grete Lerum og Trude Brænne Larssen, under navnet Helene Sommerfeldt. Der var historien utarbeidet av forlaget i grove trekk i forkant av oppdraget – en ganske annen situasjon enn den Ragde vanligvis skriver under.
– Ragde behersker både det høye og det lave. Derfor treffer hun så bredt, sier Naper.

Overraskende sterkt
Ragdes to første bøker om Neshov-familien, «Berlinerpoplene» og «Eremittkrepsene» har kommet i et samlet opplag på 600.000, «Ligge i grønne enger» som lanseres i morgen har Oktober forlag allerede satset på ved å sette opplaget til 200.000 eksemplarer.
Forlaget forventer med andre ord at Ragde kommer høyt opp på bestselgerlistene – og der ser ikke alltid litteraturen ut som man tror, selv ikke blant kioskromanene, viser Napers avhandling.
Hun har sammenlignet litteraturen som var mest utlånt på folkebibliotekene og den mest solgte kiosklitteraturen fra 1990 til 2000. Fellesnevneren for bøkene var begge steder at det var en kvinnelig forfatter med en kvinnelig heltinne som slo gjennom.
– Men det var overraskende sterke kvinner i bøkene – som gikk mellom ild og vann, enten for kjærlighet eller for egne verdier. Leserne vil ikke lenger ha passive eller lidende kvinneidealer. En roman som «Sølvhammeren» av Vera Henriksen var enormt populær på 1960-tallet, men etter kvinneopprøret ønsker man seg mer aktive og mestrende kvinner – selv om det er populært å si at kiosklitteratur bare bekrefter de bestående maktforholdende.