På museet Aros i Århus i Danmark finnes en fem meter høy, hyperrealistisk skulptur av en gutt. Verket fra 1999, signert den australske skulptøren Ron Mueck, er et slags «signalverk» som museet bruker til å fronte seg utad. Kanskje ikke så rart. Alle ser ut til å elske den. Man kan se alle slags typer falle i staver over den. Grovt sagt: Turister med magetaske, hornbebrillete kunstkjennere, små barn og gamle damer sirkler alle rundt skulpturen, og kikker og kikker på den.

Klassekampen spør Bjarne Bækgaard, kommunikasjonssjef på Aros, om det finnes noe sånt som en Boy-effekt?

– Ja. Tidligere slepte mange foreldre med sine barn på kunstutstilling på Aros. Nå er det omvendt: Barna sleper foreldrene med til Aros – og det er blant annet på grunn av «Boy». Både voksne og barn elsker skulpturen.

Vesentlig

På museet Aros i Århus i Danmark finnes en fem meter høy, hyperrealistisk skulptur av en gutt. Verket fra 1999, signert den australske skulptøren Ron Mueck, er et slags «signalverk» som museet bruker til å fronte seg utad. Kanskje ikke så rart. Alle ser ut til å elske den. Man kan se alle slags typer falle i staver over den. Grovt sagt: Turister med magetaske, hornbebrillete kunstkjennere, små barn og gamle damer sirkler alle rundt skulpturen, og kikker og kikker på den.

Klassekampen spør Bjarne Bækgaard, kommunikasjonssjef på Aros, om det finnes noe sånt som en Boy-effekt?

– Ja. Tidligere slepte mange foreldre med sine barn på kunstutstilling på Aros. Nå er det omvendt: Barna sleper foreldrene med til Aros – og det er blant annet på grunn av «Boy». Både voksne og barn elsker skulpturen.

Realistisk

I fjor hadde Aros 82.000 gjester under 18 år.

– Det skyldes blant annet «Boy».

– Ser dere tegn til at ikke bare ulike aldre, men også ulike samfunnslag strømmer til museet?

– Ja, det er mitt klare inntrykk. Jeg tror det har mye å gjøre med at her på museet legger vi stor vekt på begrepet opplevelse. Det viktigste for oss er at den kunstneriske kvalitet er i orden, men å tilby en opplevelse er også vesentlig. Det er avgjørende når vi appellerer til et bredt publikum. Hvis man ikke interesserer seg voldsomt for kunst er man gjerne redd for å føle seg dum på et museum. Men vi legger vekt på at kunst skal man ikke først og fremst forstå, men oppleve. Og oppleve, det kan vi alle sammen. Det krever ingen forutsetninger. Det er selvsagt også en kunstnerisk dimensjon ved «Boy», men det er også en opplevelse å se den.

– Det minner om Allis Helleland, vår kommende direktør for Nasjonalmuseet, sine tanker om hvor viktig det er å tilby en opplevelse. Er dette en utbredt tanke i Danmark?

– I all beskjedenhet må jeg si at jeg tror vi er det museet som har vært aller mest oppmerksom på det. Det tror jeg skyldes at vår direktør Jens Erik Sørensen er så opptatt av det. Og Allis Helleland har vært ansatt under ham, så jeg tror bestemt hun er blitt påvirket av oss. Det er også noe som har bredt mer og mer om seg i Danmark i løpet av de seneste årene.

Utførelsen av den kjempemessige gutten er pinlig nøyaktig – han er, til tross for sine fem meter, nesten skremmende realistisk. Bækgaard forteller et fotografi av Boy omkranset av publikummere i sin tid gikk til topps i en fotokonkurranse NRK avholdt.

– Begrunnelsen for at de likte bildet så godt var at de så det som et eksempel på flott fotomanipulasjon, fordi gutten som satt på huk var omgitt av så små mennesker. Jeg måtte sende dem en e-post: Drengen er så stor!, ler han.

– Hvilke andre verk minner deg om Boy og den effekten det gir publikum?

– Sett på avstand ser gutten foruroliget ut, bekymret, med rynker i pannen. Men går du under armen hans og kikker opp, ser du at han smiler litt – det er en krusning på leppene hans. Det minner meg om Mona Lisa.