I forordet til den nye lyrikkantologien «Poets Picking Poets», gitt ut på det amerikanske forlaget McSweeney's, skriver David Orr om hvordan man lærer seg – eventuelt ikke lærer seg – å lese og skrive poesi. Han begynner med å si at det er enklere å lære seg å spille gitar (og kanskje smartere, all den tid du kan dra damer/typer hjem med deg fra festen), og dernest at det er særlig to måter å angripe problemet på.

Den ene er å se på det vi kan kalle håndverket i det.

Den andre, det mer improviserende i kunsten.

Håndverket vil si, som T. S. Eliot sier det i essayet «Tradisjonen og det individuelle talent», at man systematisk setter seg inn i og lærer seg å bruke alle komponentene i poesiens lange formhistorie. Fra eposet til oden til sonetten, og så videre. Det beste utfallet av en slik tilnærming, skriver Orr, er en på en gang ydmyk og klok poet; det verste er en som aldri slutter å mase om daktylisk heksameter.

Gjetning

Om den andre måten – som kan sies å være mer eller mindre den førstes motsetning – hvor det improviserte, eller kanskje også intuitive, vektlegges, viser Orr til et utsagn fra den engelske poeten Philip Larkin, levert i et intervju me Paris Review i 1982.

Larkin har fått spørsmålet om hva han har lært gjennom studiene av sine favorittpoeter (Auden, Thomas, Yeats og Hardy)?

Larkin:– Oh, for Christ's sake, one doesn't study poets! You read them and think, That's marvelous, how is it done, could I do it? And that's how you learn.

Her stoler man på det vi liker å kalle impulser, inntrykk, gjetninger, fomlinger, famlinger: du leser, du skriver, så enkelt er det. Bare ikke la noen fortelle deg hva du må lese, kom til skriften og arbeidet på din måte.

Er sånn cirka poenget.

Tilblivelse

En diktantologi, skriver Orr videre, er gjerne satt sammen systematisk, men lest på impuls. Antologiens redaktør anstrenger seg for å være «rettferdig», like stor plass til hver enkelt, samt «representativ», hele feltet skal dekkes; mens lesere av antologier gjerne vimser rundt i boka, hopper over ting, kommer tilbake til det de liker. Et dikt leser de 50 ganger, et annet bare en halv. Det var ikke noe for dem, videre!

Men McSweeneys nye diktantologi «Poets Picking Poets» – og dette ligger allerede i tittelen – er annerledes. Her fins ingen styrende redaksjonell tanke om rettferdighet of representativitet. Alt man har gjort er plukke ut et favorittdikt fra fem ulike poeter, for så å be disse fem plukke ut sine favorittdikt blant det de har skrevet, for så å be dem velge et favorittdikt fra en ny poet igjen, som så blir spurt om det samme: favorittdikt blant egne, og favoritt fra en ny. Helt til 50 poeter var med, og med dem, hundre dikt.

Den er altså blitt til slik vinden blåser, humla suser og rykter sprer seg: fra mann til mann, kvinne til kvinne, tilsynelatende tilfeldig men aldri tilfeldig.

Den er også arrangert slik at leseren kan følge de forskjellige koblingene poetene mellom, hvem som valgte hvem. Og så kan man lure på hvorfor og se etter likheter og ulikheter. Det kanskje viktigste med antologien, fullfører Orr, er at vi kan se hva poetene anser for å være det beste av det de selv har gjort, og hva de finner mest interessant i en annen.

Vann

Og bare så det er sagt (jeg skrev alt opp til nå bare for å skrive dette): det er en fantastisk antologi. Som alle andre antologier forventer du deg ingenting av den når du setter deg ned med den – man trenger liksom ikke forvente seg noe av antologier, et katastrofalt resultat av rettferdighet/representativitet-tenkinga – men ikke som alle andre blir du fra første side minnet på hvor fortreffelig poesien kan være.

Hvor utsøkt.

Hvor inderlig.

Og så forbanna vakker at du må legge boka fra deg gjentatte ganger for å drikke kalde glass med vann fra fortsatt våte nyvaska glass midt på stuegulvet. Du må stå der og gløde litt, plutselig gløde, en mørklagt mann; og så må du fortsette å lese. Fra poet til poet. Dikt til dikt. Vers og linjer som...

Far offThe way a train soundsThe way a dog barks at nightAt nobodyThe way phones ring over & over when youAlmost want to answerWhen it's not you phoneBut you can hear it(Fra diktet «Flowering Judas», av Brett Eugene Ralph)

Kyss

Jeg hadde mest alt lyst å si noe om opplevelsen et godt dikt gir deg, men kanskje blir det for dumt å gi seg i kast med på avispapir? Jeg hadde lyst å si at jeg fra nå av, etter å ha lest David Bermans fantastiske dikt «The Charm of 5:30» alltid kommer til å se etter to kalde, nytappa halvlitere med øl når jeg går forbi den litt bortgjemte benken i parken, og halvveis forvente at en gammal kompis av meg skal slå seg ned ved siden av meg, og jeg skal si. «hei, gamle venn, lenge siden sist, se her, sett deg ned, ta deg en øl, hvordan går de med deg?»; og han skal se på meg og si «strålende, og du?».

Sånn virker nemlig det gode diktet i deg.

Det er ikke motstanden i det som teller, det er medfølelsen. Det er samværet. Hører du? Det er festen du ikke visste du var på, som du plutselig er på fra første stavelse i første vers av et dikt som er for deg. Og det er bare gode folk til stede. Ingen krangel. Ingen sjalusi. Ingen selvhevdende menn og kvinner hvis egenkjærlighet tyter opp av den åpne skjorta når de lener seg over bordet for liksom forsyne seg med saltstenger, men bare vil at du nettopp skal ta deg en titt ned den åpna skjorta.

Bare livet, livet og døden, døden.

Eller kanskje burde jeg bare gjentatt det Jan Kjærstad en gang gjentok på programmet Leseforeningen (litteraturprogram på NRK, for lengst tatt av skjermen), at gode bøker skal kysses (kan kyssa «Den engelske pasienten» av Michael Ondaatje om jeg husker rett) og sagt: så kyss denne!