Onsdag 25. mai 2005
Claus er død – leve Claus!
Selv om det lille menneskets handlinger ikke har konsekvenser i storpolitikken, må alle handlinger ha konsekvenser, også i litteraturen, tenkte forfatter Claus Beck-Nielsen. Og tok livet av seg.

Den danske forfatteren og dramatikeren Claus Beck-Nielsen åpnet bok etter bok. På innsiden av alle baksideomslagene opptrådte forfatterne: Pene, sterke og harmoniske. Bildene ble ledsaget av en liten tekst som forteller leseren hvor langt unna hun er forfatteren, som har vunnet priser, håvet inn kulturell kapital og publisert bok på bok.

Han fikk nok.

I sin roman «Selvudslettelser» fra fire år tilbake, inkluderte Beck-Nielsen på siste side en plakat som setter leseren i sjokk:

Bildet viser en forfatter som ser ut til å veie mistrøstige 40 kilo, som ser nervøs og ødelagt ut. Som om ikke det såre bildet er nok, presenteres han som død, og teksten som oppsummerer hans liv er trist og pinlig.

Men Claus Beck-Nielsen er ikke mer død enn at han kan snakke med Klassekampen i forkant av sitt foredrag under litteraturfestivalen på Lillehammer denne uka. Men en presisering er nødvendig. The artist formerly known as Claus Beck-Nielsen (1963-2001) har erklært seg selv død. Forfatteren vi snakker med, er samme mann - og samtidig ikke. Nå insisterer han på å bli kalt «forvalteren» av Claus Beck-Nielsens verk, omtaler seg selv i tredje person og sine verk som en annens frambringelse.

Under navnet Verkführer Nielsen, leder han «Das Beckværk», en selvstendig teaterscene på Gladsaxe teater i København.

Treffer leserne

Enhver som ikke kjenner hans tekster, vil føle seg fremmedgjort. Gå rundt i levende live og hevde at du er død? Mannen vi snakker med har til og med skrevet sin egen biografi, «Claus Beck-Nielsen (1963 - 2001). En biografi». Verket er usignert, og følger Claus Beck-Nielsen gjennom kunstprosjekter, familietrøbbel og fram til hans «død».

- Det høres så pretensiøst ut! Men tekstene er jo ikke pretensiøse, biografien er veldig følelsesladet. Du må forklare oss hvorfor det er viktig for deg å hevde at du er død.

- Ja, det stemmer, biografien er lett å lese, og treffer leserne. Hvordan skal vi få fram dette? spør forvalteren og skrider til verket.

Mennesket og maktene

Vi snakker konsentrert, og begynner med de store spørsmålene:

- Det er to ytterpunkt som er viktige for menneskene. Det ene er det lille biografiske mennesket, med sin dødelige kropp og sine personlige katastrofer og tragedier. Det andre er verdenssamfunnet - for eksempel det som skjer i Irak. Det er et stort problem i verden at vi alle har disse to ytterpunktene i vår hverdag, men at det personlige og det samfunnsmessige er adskilt. Hvordan kan man tillate seg å ha et lite liv, samtidig som så mye står på spill i verden? Hvordan kan vi nyte en kaffe samtidig som alt pågår i Irak? Ett av problemene vi står overfor i dag er at vi trenger de store utopiene, selv om vi etter postmodernismen vet at de er umulige.

Derfor forsøker forfatteren likevel å handle. I prosjektet «The Democracy: Destination Iraq» fra i fjor satte han sammen med dramaturg Thomas Rasmussen spørsmålstegn ved om det finnes universelle verdier, som demokrati. Går det an å eksportere demokrati til et annet land? Prosjektet startet som klassisk teater på teaterscenen «Das Beckværk», men beveget seg raskt ut på Kongens Nytorv i København. Der satte de to opp en kontainer og samlet inn demokratiske erfaringer, som de pakket ned i en liten kasse og fløy med til Kuwait. Derfra gikk de til fots inn i Irak 1. januar 2001 - for å innføre demokrati.

- Det framstår både heroisk og latterlig. Slikt kan man da ikke gjøre, medgir forvalteren - men det er likevel viktig at de forsøkte.

- For at mine utsagn skal ha noe som helst verdi, må jeg være der det skjer og forsøke å handle. Jeg gidder simpelthen ikke mer av de forfatterne som sitter og skriver sine flinke bøker og avisartikler uten å sette seg i forbindelse med de begivenhetene de forholder seg til, sier han.

Teori og praksis

Til høsten utgis en ny bok kalt «Selvmordsaksjonen - Beretningen om forsøget på at indføre Demokratiet i Irak i året 2004.» Her beskrives forsøket på å innføre demokrati i Irak som et heroisk forsøk som ender i kaos - slik amerikanernes forsøk har gjort.

- Det mest åpne, dynamiske, impulsive og ikke-hierarkiske samfunnet Nielsen og Rasmussen fant var ikke i Europa eller USA, men paradoksalt nok under unntakstilstanden i Irak.

Vanskelighetene med teori og praksis speiles også i bakgrunnen for forfatterens egenhendige dødserklæring. Claus Beck-Nielsen tok nemlig i 2001 ut «Beck» av sitt navn og bega seg ut på gaten som personen «Claus Nielsen», en ung mann med hukommelsestap. Han forlot sin trygge tilværelse, sitt hjem, barn og kone, og i ett døgn av gangen testet han Danmarks sosiale system ved å skaffe seg mat, vann, husly og et nytt personnummer. Møtet med byråkratiet var hardt. «Du eksisterer ikke», var det automatiske svaret fra saksbehandlerne som skulle hjelpe med sosial sikkerhet.

- Banalt sagt kan man si at biografien hans også handler om en kunstner som tror kunsten ikke har konsekvenser. Som trodde han kunne lage fin kunst, og skape litt rabalder og være fornøyd med det.

Der tok Claus Beck-Nielsen smertelig feil, mener han:

- Han utsettes for en personlig tragedie, en skilsmisse, og havner til sist på gata på ordentlig. Dødserklæringen er ikke ment som en fiks idé. Det er bundet opp i personlig tragedie, og biografien er dypt alvorlig ment. Det er en uhyggelig og effektfull handling å erklære seg død, og en handling må ha konsekvenser: Jeg har fått laget en gravsten og kjøpt en gravplass, sier forvalteren.

Snakkis

Skilsmissen det refereres til, er bruddet mellom Claus Beck-Nielsen og hans forfatterkone Christina Hesselholdt. Hun er en respektert forfatter i Danmark. Christina Hesselholdt utleveres nennsomt i biografien: Hun nevnes med navn én gang, opptrer som «kona» i boken, og skimtes på et fotografi.

- Det ble en kultursnakkis av det hele?

Han ler.

- Ja. Men det dreier seg ikke om dét. Skylden legges ikke på henne, skilsmissen er ikke årsak til dødserklæringen.

- Vår tid vektlegger det hedonistiske og selvutviklende, hvor vi skal spørre oss: Hva er godt for meg? Hva har jeg bruk for? Hvorfor ikke heller ha livet som oppgave, som prosjekt - og forsøke å utrette noe?

@sitat:«Hvordan kan man tillate seg å ha et lite liv samtidig som så mye står på spill i verden?»

@

Den danske forfatteren og dramatikeren Claus Beck-Nielsen åpnet bok etter bok. På innsiden av alle baksideomslagene opptrådte forfatterne: Pene, sterke og harmoniske. Bildene ble ledsaget av en liten tekst som forteller leseren hvor langt unna hun er forfatteren, som har vunnet priser, håvet inn kulturell kapital og publisert bok på bok.

Han fikk nok.

I sin roman «Selvudslettelser» fra fire år tilbake, inkluderte Beck-Nielsen på siste side en plakat som setter leseren i sjokk:
Bildet viser en forfatter som ser ut til å veie mistrøstige 40 kilo, som ser nervøs og ødelagt ut. Som om ikke det såre bildet er nok, presenteres han som død, og teksten som oppsummerer hans liv er trist og pinlig.

Men Claus Beck-Nielsen er ikke mer død enn at han kan snakke med Klassekampen i forkant av sitt foredrag under litteraturfestivalen på Lillehammer denne uka. Men en presisering er nødvendig. The artist formerly known as Claus Beck-Nielsen (1963-2001) har erklært seg selv død. Forfatteren vi snakker med, er samme mann - og samtidig ikke. Nå insisterer han på å bli kalt «forvalteren» av Claus Beck-Nielsens verk, omtaler seg selv i tredje person og sine verk som en annens frambringelse.

Under navnet Verkführer Nielsen, leder han «Das Beckværk», en selvstendig teaterscene på Gladsaxe teater i København.

Treffer leserne
Enhver som ikke kjenner hans tekster, vil føle seg fremmedgjort. Gå rundt i levende live og hevde at du er død? Mannen vi snakker med har til og med skrevet sin egen biografi, «Claus Beck-Nielsen (1963 - 2001). En biografi». Verket er usignert, og følger Claus Beck-Nielsen gjennom kunstprosjekter, familietrøbbel og fram til hans «død».

- Det høres så pretensiøst ut! Men tekstene er jo ikke pretensiøse, biografien er veldig følelsesladet. Du må forklare oss hvorfor det er viktig for deg å hevde at du er død.

- Ja, det stemmer, biografien er lett å lese, og treffer leserne. Hvordan skal vi få fram dette? spør forvalteren og skrider til verket.

Mennesket og maktene
Vi snakker konsentrert, og begynner med de store spørsmålene:

- Det er to ytterpunkt som er viktige for menneskene. Det ene er det lille biografiske mennesket, med sin dødelige kropp og sine personlige katastrofer og tragedier. Det andre er verdenssamfunnet - for eksempel det som skjer i Irak. Det er et stort problem i verden at vi alle har disse to ytterpunktene i vår hverdag, men at det personlige og det samfunnsmessige er adskilt. Hvordan kan man tillate seg å ha et lite liv, samtidig som så mye står på spill i verden? Hvordan kan vi nyte en kaffe samtidig som alt pågår i Irak? Ett av problemene vi står overfor i dag er at vi trenger de store utopiene, selv om vi etter postmodernismen vet at de er umulige.

Derfor forsøker forfatteren likevel å handle. I prosjektet «The Democracy: Destination Iraq» fra i fjor satte han sammen med dramaturg Thomas Rasmussen spørsmålstegn ved om det finnes universelle verdier, som demokrati. Går det an å eksportere demokrati til et annet land? Prosjektet startet som klassisk teater på teaterscenen «Das Beckværk», men beveget seg raskt ut på Kongens Nytorv i København. Der satte de to opp en kontainer og samlet inn demokratiske erfaringer, som de pakket ned i en liten kasse og fløy med til Kuwait. Derfra gikk de til fots inn i Irak 1. januar 2001 - for å innføre demokrati.

- Det framstår både heroisk og latterlig. Slikt kan man da ikke gjøre, medgir forvalteren - men det er likevel viktig at de forsøkte.

- For at mine utsagn skal ha noe som helst verdi, må jeg være der det skjer og forsøke å handle. Jeg gidder simpelthen ikke mer av de forfatterne som sitter og skriver sine flinke bøker og avisartikler uten å sette seg i forbindelse med de begivenhetene de forholder seg til, sier han.

Teori og praksis
Til høsten utgis en ny bok kalt «Selvmordsaksjonen - Beretningen om forsøget på at indføre Demokratiet i Irak i året 2004.» Her beskrives forsøket på å innføre demokrati i Irak som et heroisk forsøk som ender i kaos - slik amerikanernes forsøk har gjort.

- Det mest åpne, dynamiske, impulsive og ikke-hierarkiske samfunnet Nielsen og Rasmussen fant var ikke i Europa eller USA, men paradoksalt nok under unntakstilstanden i Irak.

Vanskelighetene med teori og praksis speiles også i bakgrunnen for forfatterens egenhendige dødserklæring. Claus Beck-Nielsen tok nemlig i 2001 ut «Beck» av sitt navn og bega seg ut på gaten som personen «Claus Nielsen», en ung mann med hukommelsestap. Han forlot sin trygge tilværelse, sitt hjem, barn og kone, og i ett døgn av gangen testet han Danmarks sosiale system ved å skaffe seg mat, vann, husly og et nytt personnummer. Møtet med byråkratiet var hardt. «Du eksisterer ikke», var det automatiske svaret fra saksbehandlerne som skulle hjelpe med sosial sikkerhet.

- Banalt sagt kan man si at biografien hans også handler om en kunstner som tror kunsten ikke har konsekvenser. Som trodde han kunne lage fin kunst, og skape litt rabalder og være fornøyd med det.

Der tok Claus Beck-Nielsen smertelig feil, mener han:

- Han utsettes for en personlig tragedie, en skilsmisse, og havner til sist på gata på ordentlig. Dødserklæringen er ikke ment som en fiks idé. Det er bundet opp i personlig tragedie, og biografien er dypt alvorlig ment. Det er en uhyggelig og effektfull handling å erklære seg død, og en handling må ha konsekvenser: Jeg har fått laget en gravsten og kjøpt en gravplass, sier forvalteren.

Snakkis
Skilsmissen det refereres til, er bruddet mellom Claus Beck-Nielsen og hans forfatterkone Christina Hesselholdt. Hun er en respektert forfatter i Danmark. Christina Hesselholdt utleveres nennsomt i biografien: Hun nevnes med navn én gang, opptrer som «kona» i boken, og skimtes på et fotografi.

- Det ble en kultursnakkis av det hele?

Han ler.

- Ja. Men det dreier seg ikke om dét. Skylden legges ikke på henne, skilsmissen er ikke årsak til dødserklæringen.

- Vår tid vektlegger det hedonistiske og selvutviklende, hvor vi skal spørre oss: Hva er godt for meg? Hva har jeg bruk for? Hvorfor ikke heller ha livet som oppgave, som prosjekt - og forsøke å utrette noe?
@sitat:«Hvordan kan man tillate seg å ha et lite liv samtidig som så mye står på spill i verden?»

@


Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Lørdag 22. april 2017
Fra mandag er norske banker pålagt å stanse penge­overføringer mellom utenlandske spillselskaper og norske kunder.
Fredag 21. april 2017
Kulturdepartementet vil flytte ansvaret for 49 kulturinstitusjoner til fylkesnivå. – Regjeringen kan rasere noe det har tatt 30 til 40 år å bygge opp, sier Tove Bratten, leder i Danse- og teatersentrum.
Torsdag 20. april 2017
De har irritert kunder og dukket opp på tvilsomme nettsider, men brukertilpassede annonser fortsetter å spise seg inn på reklamemarkedet. Nå er hver fjerde nettannonse i Norge datastyrt.
Onsdag 19. april 2017
I«Kaygi» skildrar journalist Ceylan Ozgun Ozcelik ei side ved Sivas-massakren frå 1993 som har vore fortagt i tyrkisk media. Filmen vart vist i Istanbul rett før folkerøystinga på søndag.
Onsdag 12. april 2017
Medietilsynet i Storbritannia sier nei til å stanse ulovlig spillreklame på norske tv-kanaler. Ap og KrF anklager regjeringen for passivitet og vil forsøke å stenge kanalene.
Tirsdag 11. april 2017
NRK mistenker piratsendinger på FM i områder hvor det riksdekkende nettet er slukket. – Jeg synes folk skal respektere digitaliseringen, sier Viggo Valle i «Påskelabyrinten».
Mandag 10. april 2017
Det omstridte boligprosjektet «A House to Die In» blir justert igjen for å øke sjansene for godkjenning.
Lørdag 8. april 2017
De politiske partiene satser mer på filmsnutter på sosiale medier, og Høyre når flest på Facebook. – Det hjelper ikke med video hvis du ikke har god politikk, sier Senterpartiet.
Fredag 7. april 2017
Regjeringen åpner for 33 prosent mer tv-reklame på TV 2 og andre kommersielle kanaler. Tv-sjef Marianne Massaiu i reklamebyrået Mediacom tror kanalene vil benytte muligheten.
Torsdag 6. april 2017
NRK omorganiserer nyhetsdivisjonen, og flere av de ansatte kommer nå til å jobbe digitalt. – Vi må nå publikum der de er, sier nyhetsdirektør Alexandra Beverfjord.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk