Onsdag 25. mai 2005
Claus er død – leve Claus!
Selv om det lille menneskets handlinger ikke har konsekvenser i storpolitikken, må alle handlinger ha konsekvenser, også i litteraturen, tenkte forfatter Claus Beck-Nielsen. Og tok livet av seg.

Den danske forfatteren og dramatikeren Claus Beck-Nielsen åpnet bok etter bok. På innsiden av alle baksideomslagene opptrådte forfatterne: Pene, sterke og harmoniske. Bildene ble ledsaget av en liten tekst som forteller leseren hvor langt unna hun er forfatteren, som har vunnet priser, håvet inn kulturell kapital og publisert bok på bok.

Han fikk nok.

I sin roman «Selvudslettelser» fra fire år tilbake, inkluderte Beck-Nielsen på siste side en plakat som setter leseren i sjokk:

Bildet viser en forfatter som ser ut til å veie mistrøstige 40 kilo, som ser nervøs og ødelagt ut. Som om ikke det såre bildet er nok, presenteres han som død, og teksten som oppsummerer hans liv er trist og pinlig.

Men Claus Beck-Nielsen er ikke mer død enn at han kan snakke med Klassekampen i forkant av sitt foredrag under litteraturfestivalen på Lillehammer denne uka. Men en presisering er nødvendig. The artist formerly known as Claus Beck-Nielsen (1963-2001) har erklært seg selv død. Forfatteren vi snakker med, er samme mann - og samtidig ikke. Nå insisterer han på å bli kalt «forvalteren» av Claus Beck-Nielsens verk, omtaler seg selv i tredje person og sine verk som en annens frambringelse.

Under navnet Verkführer Nielsen, leder han «Das Beckværk», en selvstendig teaterscene på Gladsaxe teater i København.

Treffer leserne

Enhver som ikke kjenner hans tekster, vil føle seg fremmedgjort. Gå rundt i levende live og hevde at du er død? Mannen vi snakker med har til og med skrevet sin egen biografi, «Claus Beck-Nielsen (1963 - 2001). En biografi». Verket er usignert, og følger Claus Beck-Nielsen gjennom kunstprosjekter, familietrøbbel og fram til hans «død».

- Det høres så pretensiøst ut! Men tekstene er jo ikke pretensiøse, biografien er veldig følelsesladet. Du må forklare oss hvorfor det er viktig for deg å hevde at du er død.

- Ja, det stemmer, biografien er lett å lese, og treffer leserne. Hvordan skal vi få fram dette? spør forvalteren og skrider til verket.

Mennesket og maktene

Vi snakker konsentrert, og begynner med de store spørsmålene:

- Det er to ytterpunkt som er viktige for menneskene. Det ene er det lille biografiske mennesket, med sin dødelige kropp og sine personlige katastrofer og tragedier. Det andre er verdenssamfunnet - for eksempel det som skjer i Irak. Det er et stort problem i verden at vi alle har disse to ytterpunktene i vår hverdag, men at det personlige og det samfunnsmessige er adskilt. Hvordan kan man tillate seg å ha et lite liv, samtidig som så mye står på spill i verden? Hvordan kan vi nyte en kaffe samtidig som alt pågår i Irak? Ett av problemene vi står overfor i dag er at vi trenger de store utopiene, selv om vi etter postmodernismen vet at de er umulige.

Derfor forsøker forfatteren likevel å handle. I prosjektet «The Democracy: Destination Iraq» fra i fjor satte han sammen med dramaturg Thomas Rasmussen spørsmålstegn ved om det finnes universelle verdier, som demokrati. Går det an å eksportere demokrati til et annet land? Prosjektet startet som klassisk teater på teaterscenen «Das Beckværk», men beveget seg raskt ut på Kongens Nytorv i København. Der satte de to opp en kontainer og samlet inn demokratiske erfaringer, som de pakket ned i en liten kasse og fløy med til Kuwait. Derfra gikk de til fots inn i Irak 1. januar 2001 - for å innføre demokrati.

- Det framstår både heroisk og latterlig. Slikt kan man da ikke gjøre, medgir forvalteren - men det er likevel viktig at de forsøkte.

- For at mine utsagn skal ha noe som helst verdi, må jeg være der det skjer og forsøke å handle. Jeg gidder simpelthen ikke mer av de forfatterne som sitter og skriver sine flinke bøker og avisartikler uten å sette seg i forbindelse med de begivenhetene de forholder seg til, sier han.

Teori og praksis

Til høsten utgis en ny bok kalt «Selvmordsaksjonen - Beretningen om forsøget på at indføre Demokratiet i Irak i året 2004.» Her beskrives forsøket på å innføre demokrati i Irak som et heroisk forsøk som ender i kaos - slik amerikanernes forsøk har gjort.

- Det mest åpne, dynamiske, impulsive og ikke-hierarkiske samfunnet Nielsen og Rasmussen fant var ikke i Europa eller USA, men paradoksalt nok under unntakstilstanden i Irak.

Vanskelighetene med teori og praksis speiles også i bakgrunnen for forfatterens egenhendige dødserklæring. Claus Beck-Nielsen tok nemlig i 2001 ut «Beck» av sitt navn og bega seg ut på gaten som personen «Claus Nielsen», en ung mann med hukommelsestap. Han forlot sin trygge tilværelse, sitt hjem, barn og kone, og i ett døgn av gangen testet han Danmarks sosiale system ved å skaffe seg mat, vann, husly og et nytt personnummer. Møtet med byråkratiet var hardt. «Du eksisterer ikke», var det automatiske svaret fra saksbehandlerne som skulle hjelpe med sosial sikkerhet.

- Banalt sagt kan man si at biografien hans også handler om en kunstner som tror kunsten ikke har konsekvenser. Som trodde han kunne lage fin kunst, og skape litt rabalder og være fornøyd med det.

Der tok Claus Beck-Nielsen smertelig feil, mener han:

- Han utsettes for en personlig tragedie, en skilsmisse, og havner til sist på gata på ordentlig. Dødserklæringen er ikke ment som en fiks idé. Det er bundet opp i personlig tragedie, og biografien er dypt alvorlig ment. Det er en uhyggelig og effektfull handling å erklære seg død, og en handling må ha konsekvenser: Jeg har fått laget en gravsten og kjøpt en gravplass, sier forvalteren.

Snakkis

Skilsmissen det refereres til, er bruddet mellom Claus Beck-Nielsen og hans forfatterkone Christina Hesselholdt. Hun er en respektert forfatter i Danmark. Christina Hesselholdt utleveres nennsomt i biografien: Hun nevnes med navn én gang, opptrer som «kona» i boken, og skimtes på et fotografi.

- Det ble en kultursnakkis av det hele?

Han ler.

- Ja. Men det dreier seg ikke om dét. Skylden legges ikke på henne, skilsmissen er ikke årsak til dødserklæringen.

- Vår tid vektlegger det hedonistiske og selvutviklende, hvor vi skal spørre oss: Hva er godt for meg? Hva har jeg bruk for? Hvorfor ikke heller ha livet som oppgave, som prosjekt - og forsøke å utrette noe?

@sitat:«Hvordan kan man tillate seg å ha et lite liv samtidig som så mye står på spill i verden?»

@

Den danske forfatteren og dramatikeren Claus Beck-Nielsen åpnet bok etter bok. På innsiden av alle baksideomslagene opptrådte forfatterne: Pene, sterke og harmoniske. Bildene ble ledsaget av en liten tekst som forteller leseren hvor langt unna hun er forfatteren, som har vunnet priser, håvet inn kulturell kapital og publisert bok på bok.

Han fikk nok.

I sin roman «Selvudslettelser» fra fire år tilbake, inkluderte Beck-Nielsen på siste side en plakat som setter leseren i sjokk:
Bildet viser en forfatter som ser ut til å veie mistrøstige 40 kilo, som ser nervøs og ødelagt ut. Som om ikke det såre bildet er nok, presenteres han som død, og teksten som oppsummerer hans liv er trist og pinlig.

Men Claus Beck-Nielsen er ikke mer død enn at han kan snakke med Klassekampen i forkant av sitt foredrag under litteraturfestivalen på Lillehammer denne uka. Men en presisering er nødvendig. The artist formerly known as Claus Beck-Nielsen (1963-2001) har erklært seg selv død. Forfatteren vi snakker med, er samme mann - og samtidig ikke. Nå insisterer han på å bli kalt «forvalteren» av Claus Beck-Nielsens verk, omtaler seg selv i tredje person og sine verk som en annens frambringelse.

Under navnet Verkführer Nielsen, leder han «Das Beckværk», en selvstendig teaterscene på Gladsaxe teater i København.

Treffer leserne
Enhver som ikke kjenner hans tekster, vil føle seg fremmedgjort. Gå rundt i levende live og hevde at du er død? Mannen vi snakker med har til og med skrevet sin egen biografi, «Claus Beck-Nielsen (1963 - 2001). En biografi». Verket er usignert, og følger Claus Beck-Nielsen gjennom kunstprosjekter, familietrøbbel og fram til hans «død».

- Det høres så pretensiøst ut! Men tekstene er jo ikke pretensiøse, biografien er veldig følelsesladet. Du må forklare oss hvorfor det er viktig for deg å hevde at du er død.

- Ja, det stemmer, biografien er lett å lese, og treffer leserne. Hvordan skal vi få fram dette? spør forvalteren og skrider til verket.

Mennesket og maktene
Vi snakker konsentrert, og begynner med de store spørsmålene:

- Det er to ytterpunkt som er viktige for menneskene. Det ene er det lille biografiske mennesket, med sin dødelige kropp og sine personlige katastrofer og tragedier. Det andre er verdenssamfunnet - for eksempel det som skjer i Irak. Det er et stort problem i verden at vi alle har disse to ytterpunktene i vår hverdag, men at det personlige og det samfunnsmessige er adskilt. Hvordan kan man tillate seg å ha et lite liv, samtidig som så mye står på spill i verden? Hvordan kan vi nyte en kaffe samtidig som alt pågår i Irak? Ett av problemene vi står overfor i dag er at vi trenger de store utopiene, selv om vi etter postmodernismen vet at de er umulige.

Derfor forsøker forfatteren likevel å handle. I prosjektet «The Democracy: Destination Iraq» fra i fjor satte han sammen med dramaturg Thomas Rasmussen spørsmålstegn ved om det finnes universelle verdier, som demokrati. Går det an å eksportere demokrati til et annet land? Prosjektet startet som klassisk teater på teaterscenen «Das Beckværk», men beveget seg raskt ut på Kongens Nytorv i København. Der satte de to opp en kontainer og samlet inn demokratiske erfaringer, som de pakket ned i en liten kasse og fløy med til Kuwait. Derfra gikk de til fots inn i Irak 1. januar 2001 - for å innføre demokrati.

- Det framstår både heroisk og latterlig. Slikt kan man da ikke gjøre, medgir forvalteren - men det er likevel viktig at de forsøkte.

- For at mine utsagn skal ha noe som helst verdi, må jeg være der det skjer og forsøke å handle. Jeg gidder simpelthen ikke mer av de forfatterne som sitter og skriver sine flinke bøker og avisartikler uten å sette seg i forbindelse med de begivenhetene de forholder seg til, sier han.

Teori og praksis
Til høsten utgis en ny bok kalt «Selvmordsaksjonen - Beretningen om forsøget på at indføre Demokratiet i Irak i året 2004.» Her beskrives forsøket på å innføre demokrati i Irak som et heroisk forsøk som ender i kaos - slik amerikanernes forsøk har gjort.

- Det mest åpne, dynamiske, impulsive og ikke-hierarkiske samfunnet Nielsen og Rasmussen fant var ikke i Europa eller USA, men paradoksalt nok under unntakstilstanden i Irak.

Vanskelighetene med teori og praksis speiles også i bakgrunnen for forfatterens egenhendige dødserklæring. Claus Beck-Nielsen tok nemlig i 2001 ut «Beck» av sitt navn og bega seg ut på gaten som personen «Claus Nielsen», en ung mann med hukommelsestap. Han forlot sin trygge tilværelse, sitt hjem, barn og kone, og i ett døgn av gangen testet han Danmarks sosiale system ved å skaffe seg mat, vann, husly og et nytt personnummer. Møtet med byråkratiet var hardt. «Du eksisterer ikke», var det automatiske svaret fra saksbehandlerne som skulle hjelpe med sosial sikkerhet.

- Banalt sagt kan man si at biografien hans også handler om en kunstner som tror kunsten ikke har konsekvenser. Som trodde han kunne lage fin kunst, og skape litt rabalder og være fornøyd med det.

Der tok Claus Beck-Nielsen smertelig feil, mener han:

- Han utsettes for en personlig tragedie, en skilsmisse, og havner til sist på gata på ordentlig. Dødserklæringen er ikke ment som en fiks idé. Det er bundet opp i personlig tragedie, og biografien er dypt alvorlig ment. Det er en uhyggelig og effektfull handling å erklære seg død, og en handling må ha konsekvenser: Jeg har fått laget en gravsten og kjøpt en gravplass, sier forvalteren.

Snakkis
Skilsmissen det refereres til, er bruddet mellom Claus Beck-Nielsen og hans forfatterkone Christina Hesselholdt. Hun er en respektert forfatter i Danmark. Christina Hesselholdt utleveres nennsomt i biografien: Hun nevnes med navn én gang, opptrer som «kona» i boken, og skimtes på et fotografi.

- Det ble en kultursnakkis av det hele?

Han ler.

- Ja. Men det dreier seg ikke om dét. Skylden legges ikke på henne, skilsmissen er ikke årsak til dødserklæringen.

- Vår tid vektlegger det hedonistiske og selvutviklende, hvor vi skal spørre oss: Hva er godt for meg? Hva har jeg bruk for? Hvorfor ikke heller ha livet som oppgave, som prosjekt - og forsøke å utrette noe?
@sitat:«Hvordan kan man tillate seg å ha et lite liv samtidig som så mye står på spill i verden?»

@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Torsdag 20. september 2018
Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) mener medie­bransjen må forstå at staten ikke kan betale hundrevis av millioner kroner for å få delt ut aviser over hele landet.
Onsdag 19. september 2018
Kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) vil opprette en egen pressestøtteordning for Oslo-aviser. – Vi ønsker en bredere offentlighet av hensyn til lokal­demokratiet, sier hun.
Tirsdag 18. september 2018
60 aviser risikerer å gå dukken dersom Stortinget åpner for postomdeling annenhver dag, advarer Landslaget for lokalaviser. – Dette forslaget er helt vanvittig, sier Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk.
Mandag 17. september 2018
Filmskaper Deeyah Khan har reist hjem til amerikanske høyreekstremister for å intervjue dem. Hun mener det er en dårlig idé å nekte folk en talerstol.
Lørdag 15. september 2018
Hvor kommer det fra, ønsket om å nekte folk en talerstol? Forskere peker på identitets­politikk, populisme og «hyperfølsomhet» som forklaringer.
Fredag 14. september 2018
Filmparken ber regjeringen oppheve tidligere vedtak om å selge til høystbydende. Dramaserier som «Heimebane» har blåst nytt liv i det nedleggingstruede filmstudioet.
Torsdag 13. september 2018
Museene i Akershus overtar gjerne den kuriøse samlingen til kunstner Guttorm Guttormsgaard. Men det vil koste millioner å ta imot 30.000 bøker, kunstverk og bruksgjenstander.
Onsdag 12. september 2018
Margit Sandemo var begeistret for at «Sagaen om Isfolket» endelig var klar i lydformat. Men dagens bokavtale gjør at lydbøkene ikke kan legges ut for strømming før til neste vår.
Tirsdag 11. september 2018
Ideen om at vi må slippe til ekstreme holdninger for å hindre at de sprer seg, har lite belegg i forskningen.
Mandag 10. september 2018
Vänsterparti-politiker Ali Esbati avviser ideen om at Sverigedemokraterna har vokst fordi partiet har blitt boikottet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk