Når den amerikanske skuespilleren Angelina Jolie om ikke lenge returnerer til norske kinolerret i filmen «A mighty heart», faller hun og filmen inn, om enn indirekte, i en lang rekke filmer med journalisten som helt.

Jolie spiller enka til den amerikanske journalisten Daniel Pearl, som ble kidnappet og til slutt halshugget i Karachi i Pakistan i 2002. En gruppering som støttet den pakistanske al-Qa'ida-toppen

Khalid Sheikh Mohammed, både fikk og tok ansvaret for forbrytelsen. Da Pearl ble tatt, jobbet han med en sak om Richard Reid, den såkalte skobombemannen, og mulige forbindelser mellom terrornettverket al-Qa'ida og pakistansk etterretning.

Saken

Den gravende journalisten er liksom den gravende advokaten blitt den gode hjelper og det godes forkjemper. I nevnte «A mighty heart» er det internasjonal terror det kjempes mot. I andre, forløpende journalist-filmer er det gjerne store politiske aktører som avkles, som for eksempel i «Alle presidentens menn» (1976) med Robert Redford og Dustin Hoffman, der president Richard Nixon felles etter den såkalte Watergate-skandalen.

I «Absence of Malice» (1981) med Paul Newman og Sally Field er dynamikken noe annerledes, her brukes den gravende og til tider skruppelløse (om enn skrupuløse) journalisten (Field) av sakens motstridende parter (amerikansk etterretning og mafiaen), for å vise faren ved og nødvendigheten av en fri og ærlig presse.

I «Kinasyndromet» (1979) snubler journalisten Kimberly Wells, spilt av Jane Fonda, inn i en sak om farene ved kjernekraft og kjernekraftverk. Her, som i de fleste journalistfilmer, er det journalistens overbevisning og utholdenhet som til slutt belønnes med det vi kan kalle sannheten – filmens sannhet, om ikke annet.

Felles for disse filmene er at det skapes et bilde av den gravende journalisten – også i Fields vrengte versjon – som et hellig overbevist, hardt arbeidende individ, som setter Saken over alt annet.

Virkelig?

Hva ligner det på? Ligner det på noe? For dem av oss som kjenner noen journalister: Det ligner i alle fall ikke på dem. Så hvem – eller hva – er disse journalistene på film?

Tenk bare på Al Pacino i «The Insider» (1999). Han spiller rett nok en tv-journalist, ikke avis, men heltestatusen og alvoret og uskylden er den samme: Med overbevisningen og idealismen i orden går Pacino i strupen på den amerikanske tobakksindustrien – en umulig motstander som han allikevel får has på (med litt hjelp fra Russel Crowe). Vi vet at Pacinos rollekarakter, Lowell Bergman, akkurat som journalistene i de andre nevne filmene (minus Fondas, som er ren fiksjon), også finnes i den såkalte virkeligheten. Dett er sanne historier. Men tror vi på det?

Altså: Tror vi fullt og helt på det?

Tror vi at disse journalistene jobber og lever som de gjør på lerretet? Kan vi tenke oss det?

Det har kanskje noe med håndterlige og uhåndterlige størrelser å gjøre. Og det har garantert noe med underholdning å gjøre. Publikum vil at Al Pacino, Robert Redford, Jane Fonda og kompani skal være bedre enn det de er, hvorfor eller sitte tett i tett med fremmede i et mørkt rom?

De få

Også radiojournalister har sine filmhelter, også de like overbeviste, antiautoritære i sin kamp mot det navnløse, kuende, truende flertallet, i det alltid utsatte enkeltindividets navn. I Oliver Stones «Talk Radio» (1988) møter vi Eric Bogosian i rollen som en kontroversiell radioprater, og i den kanskje ikke like vellykkede «Pump up the volume» (1990) Christian Slater som den uortodokse radioprateren (catchlinja på filmplakaten til «Pump up…» var forresten: «The voice of a Generation», en hilsen til Coca Colas i lang tid brukte «The Choice of a Generation», som de gikk bort fra da de fant ut at alle generasjoner burde drikke Coca Cola – mer penger i alle enn noen få). Men journalisten på film jobber alltid på vegne av noen få – som til syvende og sist får konsekvenser for alle.

Det er faktisk det som skjer i George Clooneys «Good night and good luck» (2005), en film om den amerikanske tv-journalisten Edward R. Murrow, som i sin tid var en av de første til å motarbeide politikeren Joe McCarthys såkalte heksejakt mot kommunister i USA etter andre verdenskrig. Murrow angriper ikke på vegne av en ideologi, han gjør det på vegne av enkeltindivider som er blitt påviselig undertrykt og urettferdig behandlet. Først da er det plass til idealisten i journalisten.

Et annet – rett nok komisk – eksempel på journalisten som slåss for enkeltindividet mot det store, stygge internasjonale selskapet er Coen-brødrens «The Hudsucker Proxy» (1994), hvor journalisten, den ærgjerrige og selvopptatte Amy Archer, spilt av Jennifer Jason Leigh, redder Tim Robbins fra hans kyniske, manipulative sjefer (neppe tilfeldig at hun heter Archer, bueskytter).

Det påfallende med særlig kvinneskikkelsene i disse filmene er at alle er single: Leigh, Fonda, Field: ingen av dem har kjæreste. Skal det bety noe? At jobben tar all tid? At menn bør skygge unna ambisiøse, kanskje til og med: opportunistiske kvinner? I «Absence of Malice» sier Field til Newman at hun er 34 år gammel og derfor ikke gidder flørte. Vil han ha henne, får han ta henne.

Ellers

Det er et hav andre titler man kunne omtalt: «Almost Famous» (2000) viser at en musikkjournalist ikke skiller seg så mye fra nyhetsjournalisten. Det er de samme ingrediensene som til slutt gir ham en knallsak: integritet, utholdenhet og overbevisning. Det samme kan ikke sies om «Shattered glass» (2003), da den forteller den – nok en gang – sanne historia om New Republic-journalisten Stephen Glass som rett og slett fabrikkerte mange av artiklene sine. Konsekvensene for bladet ble selvsagt enorme, og filmen understreker på sedvanlig vrengt vis – a la Field i «Absence of Malice» – at makta som ligger i journalistikken like lite må misbrukes som makt ellers i verden.

Filmen «Fear and Loathing in Las Vegas» (1998), om forfatterjournalisten Hunter S. Thompson, forteller en annen historie: om journalistikken som kunstspråk, nærmest. Om mulighetene for formidling og sannhet når journalisten insisterer ikke bare på sin egen person i det skrevne, men også bruken av det vi kan kalle kunstneriske virkemidler.

Av norske eller nordiske eksempler, bare så det er nevnt, kan den uutholdelig «Sprängaren» (2001) trekkes fram. Den kommende «Radiopiratene» handler om et totalitært samfunn som kontrolleres gjennom, blant annet, en radiostasjon.

Det er kanskje en idé, eller drøm om du vil, som ikke vil dø som disse filmene: troen på individet i det godes kamp og det godes rolle, enkeltindividet som kan, om det vil, slå tilbake. Fordi det er journalist og dermed har mulighetene til det.