«Rock´n´roll vol 1», er et samarbeid mellom Sørlandets Kunstmuseum i Norge og Norrköpings Konstmuseum i Sverige, og ble vist i Norrköping fra januar til mai i år. Lørdag gjenåpnet den i Sørlandets Kunstmuseums lokaler i Kristiansands gamle katedralskole. Kuratorer for utstillingen er Marianne Hultman, tidligere ansatt ved Norrköpingsmuseet, nå intendant i Oslo Kunstforening, og Jan Walaker, kjent blant annet fra tidsskriftet Hot Rod. Tema for utstillingen er forbindelsene mellom rocken, forstått som en spesifikk historisk tradisjon med opphav i 1960-tallets USA, og de nyavantgardistiske tradisjoner i billedkunsten som har stått sterkt i samme tidsperiode.

Relasjonen mellom rock og billedkunst har vært gjenstand for en del oppmerksomhet og forskning opp gjennom tidende, og man kunnen forestille seg en kjølig utstilling med et diskursivt kuratorgrep, hvor relasjonen mellom samtidskunstens genealogi og rockens estetikk utforskes. Dette er imidlertid ikke den utstillingen man møter i Sørlandets Kunstmuseum. Her legges det opp til at publikummerne skal fores og forføres med glitter, psykedeliske mønstre, nakne pupper, revolvere, amerikanske biler, svart lær, bryl, freaks og sterke farger. Kort sagt hva rockens billedverden har å by på.

Utstillingen blander kunst og andre uttrykk, uten at det er laget noen markører i utstillingen for hva som er hva. En del av materialet som presenteres er autentisk formgivning fra 1960-tallet, som for eksempel plakater, platecovere og filmer. Videre finnes et utvalg av hva vi, tilsynelatende paradoksalt, kan kalle historisk samtidskunst fra samme tidsperiode, pluss minus. Andy Warhol er representert med grafikkserien «Silver Clouds» fra 1966. Robert Rauschenberg med verket «Signs» fra 1973. Og dessuten det paradigmatiske «Just what it is that makes today's homes so different, so appealing» som Richard Hammilton lagde i 1956. Dette er regnet som opphavet til sjangerbetegnelsen pop eller pop-art. I tillegg finnes nyere kunst, opp til ganske nylaget, som på ulike måter enten plukker opp eller eksplisitt refererer til rockens estetikk. Noen norske samtidskunstnere er også representert, som Bjarne Melgaard, Siri Hermansen, Are Mokkelbost og Thorbjørn Rødland.

På pressevisningen dagen før åpning møter jeg den ene av kuratorene, Marianne Hultman. Hun forklarer at de ønsker å presentere en kunstutstilling som gir publikum energi. Så vidt jeg kan vurdere tror jeg de vil lykkes ganske bra med den intensjonen. Det er kanskje ikke så lett å feile, når materialet de bygger på er «rock´n´roll». Et interessant spørsmål å stille i så måte er hvor energien i rocken kommer fra. Hvordan oppstår den? Mye av stoffet som presenteres i utstillingen kretser omkring to poler. Den ene polen er overflate, den andre er seksuelle, aggressive og underkastende drifter, gjerne i ulike former for forening. Dominans og overgivelse er sentrale tema.

I følge den østeriske psykoanalytikeren Wilhelm Reich finnes det tre lag i det vanlige, moderne menneskets karakter. Det øverste laget kaller han fasade. Når man for eksempel smiler til noen fordi situasjonen tilsier at man skal smile, uten at det ligger noen indre tilgrunnliggende bevegelse, er det fasaden som agerer. Fasaden er organismens ansikt utad. Det innerste laget kaller Reich for det primære laget. Her ligger røttene for de dype følelser, som kjærlighet, tillit, innlevelse og varm aggresjon. Mellom det primære laget og fasaden finnes hva Reich kaller det sekundære laget, som er resultatet av fasadens blokkeringer av impulser fra det første laget. Det sekundære laget blir et vrengebilde av fasaden. Spøkefullt kaller Reich dette laget for Helvete. Her finnes raseri, sadistiske og masochistiske strømninger, incestønsker, perverse lyster, drap- og ødeleggelsesimpulser, skam med mer. Kort sagt alt hva det moderne mennesket bærer med seg, men ikke så gjerne ønsker å kjenne på. Hos de fleste mennesker er det sekundære laget go
dt fortrengt, men dukker opp for eksempel i nattens drømmer og som «tullete» assosiasjoner eller som humor. Det sekundære laget øver et ikke ubetydelig press på fasaden, og enhver mulighet for ventilering ønskes velkomment av organismen.

Det er ikke vanskelig å tenke hvordan rocken åpner opp en både lystbetont og legitim forbindelse til det sekundære laget for tilskueren eller lytteren/deltakeren i rockearrangementer. Derfor oppleves rocken som både frigjørende og energigivende for dem som deltar, og kanskje potensielt skremmende for dem som står på utsiden av det hele. Interessant er det også hvordan rockens fetisjering av det overflatiske passer inn i dette bildet. Ved å dyrke det overflatiske utøver man samtidig en kritikk eller protest fordi man har gjennomskuet det overflatiske som overflatisk. Fetisjeringen av det overflatiske peker indirekte mot alt som befinner seg under overflaten og kommuniserer en oppmerksomhet på dette.

Man kan kanskje si at interessen for en utstilling som «Rock´n´roll» står og faller med interessen for rocken som sådan. Da popkunsten dukket opp på slutten av 1950-tallet var det som en reaksjon på at den tidligere autentisitetsorienterte kunsten hadde spilt fallitt i et samfunn som beveget seg mer og mer mot det overflatiske. Den nyvundne overflathetsdyrkingen opplevdes derfor som befriende og, paradoksalt nok, mer ærlig. Spørsmålet er imidlertid om rocken eller popen er et sted man kan bli værende, eller uttrykt mer intrikat, slå seg til ro. Selv ser jeg for tiden ikke noen bedre forslag, men det kan virke som om løsningen rocken gir på det moderne menneskets problem er av en problemutsettende og ikke en problemløsende art.