– Tallfesting av kjønnsfordeling, for eksempel i arbeidslivet, fungerer ofte som en første pekepinn, men gir isolert sett ingen informasjon om årsakene til at hvert enkelt menneske har valgt som det har gjort, sier Cathrine Holst, førsteamanuensis ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen til Klassekampen.

I en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning kritiserer Holst den såkalte balansefeminismen, som hun mener legger for stor vekt på tallmessig kjønnsbalanse på gruppenivå som likestillingspolitisk mål. Holst skriver blant annet at balanseprinsippet kan komme i konflikt med hensynet til enkeltmenneskets frihet.

Det er naturligvis slik, argumenterer Holst, at borgerne i et samfunn kan utøve sin personlige frihet på måter som ikke gir 50 prosent av hvert kjønn – på en arbeidsplass, i en yrkesgruppe eller i et bedriftsstyre.

Kritiserer kjønnsforskere

Holst retter kritikk mot kjønnsforskerne Mari Teigen og Hege Skjeie, som blant annet har skrevet «Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk», som kom ut i 2003 som et bind i Maktutredningas bokserie. Teigen er forskningsleder for avdelingen Kjønn og samfunn ved Institutt for samfunnsforskning, og Skjeie er professor i Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Holst viser til at kjønnsforsker Mari Teigen mener at frihet handler om «retten til å velge kjønnsutypisk, om retten til å leve og velge på andre måter enn kjønnskonformismen tilsier».

At staten skal premiere dem som bryter med kjønnsrollemønsteret reagerer Holst på. «Mitt poeng er at staten ikke prinsipielt bør verdsette de kjønnsutypiske liv og valg over de kjønnstypiske,» skriver Holst i sin artikkel.

– Forsvarere av kjønnsbalanse må ofte gå for langt i å hevde at en person som for eksempel velger en kjønnstypisk karriere er ufri, og at de ikke har foretatt et reelt valg. Men man må jo vise litt respekt for folk også, og se på omstendighetene for hvert enkelt individs valg, sier Holst.

Ingen universell løsning

Hun spør seg om tiltak som kommer i konflikt med en personlig frihet kan aksepteres i kjønnsbalansens navn – og konkluderer med at en meningsfull feminisme bør ta hensyn til individet. Det savner hun hos kjønnsforskere som Teigen og Skjeie, som hun hevder foretrekker en form for universalargumentasjon – en argumentasjon som hevder at kjønnsbalanse alltid er det eneste rettferdige – foran en argumentasjon som går konkret inn i betydningen av enkeltsituasjoner.

– Det finnes ingen universalformularer. Argumentasjonen for og mot kvotering bør knyttes til målet for virksomheten. På noen områder, som for eksempel i politikken, må kjønnskvotering kunne begrunnes med henvisning til at det styrker demokratiet. Men i for eksempel i akademia, mener jeg det er bedre å appellere til målet ved selve virksomheten, nemlig vitenskapelig objektivitet, kvalitet og relevans. For å sikre slike mål er det viktig at ulike grupper er representert. Dette tror jeg kan utvikles til et argument for kvotering.

Ett poeng Holst tar opp er problemstillingen: Hvorfor skal akkurat kvinner kvoteres, og ikke alle andre marginaliserte grupper?

«Det at en gruppe – for eksempel folk med blå øyne – rett og slett utgjør en prosentandel av befolkningen i et samfunn, berettiger naturligvis ikke gruppen til en tilsvarende prosentandel av samfunnets goder,» skriver Holst i artikkelen, som mener man må spørre seg om hva det er som skiller kjønnsgruppene fra andre grupper.

– En annen grunn til at det er et skritt i feil retning å være så opptatt av enkle prosentfordelinger mellom kjønnene, er at det jo allerede finnes så mye god forskning, både kvalitativ og kvantitativ, som avdekker de sammensatte mekanismene bak hvordan vi handler som kjønn. Det er denne som bør legges til grunn når vi utformer politikk, ikke statistiske rådata, sier Holst.

Likestillingsbarometer

– Det handler i bunn og grunn om at feminister ikke bør gi sine motstandere gratis argumenter, sier hun.

Det gjør man dersom man prinsipielt insisterer på at kjønnsbalanse er det eneste rettferdige uansett, mener hun. Slike tendenser mener Holst å se i det såkalte likestillingsbarometeret, som ble utarbeidet årlig av Likestillingssenteret, før dette senteret ble lagt inn under Likestillings- og diskrimineringsombudet i fjor. Hun påpeker at det ifølge barometeret bare er når andelen av hvert respektive kjønn er på 50 prosent, at «tilstanden er slik den bør være».

– Argumentet er at kvinner utgjør halvparten av befolkningen og bør ha tilsvarende representasjon overalt. Men forfølger man logikken, er det ingen grunn til å stoppe ved kjønn. Også for eksempel etniske og seksuelle minoriteter burde ifølge denne rettferdighetsdefinisjonen har kvoter tilsvarende sin andel av befolkningen. Det ender lett i det meningsløse.

Holst påpeker videre at det ikke er kommet noe likestillingsbarometer i år. En mulig grunn er at Likestillingssenteret som enhet ikke finnes lenger, og at man som en del av et mer generelt diskrimineringsombud har støtt på problemstillinger knyttet til hvilke grupper som har krav på å bli inkludert i forskjellige sammenhenger.

– Jeg er spent på hvordan det nye likestillingsbarometeret kommer til å se ut, hvis det kommer noe i det hele tatt. Min gjetning er at de har hatt mange spennende interne diskusjoner.