Diktatur
- Tre dommerere i Luxembourg har med et pennestrøk bestemt at Norge ikke kan opprettholde hjemfallsretten i dagens form. Den ble innført sammen med konsesjonlovene i 1909, senere i 1917, og endelig bekreftet av en høyesterettsdom i 1918. Formålet med konsesjonslovene og hjemfallsretten var å hindre at utenlandsk storkapital kjøpte opp norsk fossekraft og bergverksressurser. Lovgivningen har i praksis bidratt til en langsom nasjonalisering av kraftverkene.
- Da Norge ble med i EØS, ble det fra alle hold slått fast at hjemfallsretten ikke var omfattet av avtalen. I artikkel 125 i EØS-traktaten står det at avtalen ikke på noen måte skal berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten. Likevel satte Efta-domstolen dette suverent til side ved å hevde at tiltak som etablerer eiendomsrettsordning må holde seg innenfor EØS-avtalen. Gjennom såkalt «dynamisk» rettsutvikling valgte domstolen rett og slett å opptre som om artikkelen ikke eksisterte. EU-systemet framstår på denne måten mer og mer som en byråkratisk og juridisk maskin som gjennomtvinger kapitalens frihet (eller diktatur, om man vil), ganske uavhengig av folkemeningen og vedtak i folkevalgte organer. Opphevelsen av hjemfallsrettordningen gjennom et dekret fra en domstol i Luxembourg, står for øvrig i skarp kontrast til hvordan ordningen ble innført i sin tid. Debatten i Stortinget om hjemfall og konsesjonslovene i 1909 varte i to sammenhengende uker.
- Regjeringen må nå starte arbeidet med en ny lov som sikrer det offentliges eiendomsrett til kraftressursene. Hjemfallsutvalget har allerede skissert løsninger som sikrer likebehandling av kommunale og private konsesjonærer, samtidig som hjemfallsordningen opprettholdes. Kommunene kan enten kompenseres i form av etteroppgjør, eller inviteres inn som framtidige deleiere sammen med staten. Regjeringen bør også vurdere å fremme en hastelov som hindrer at kommuner nå selger seg ut i panikk. Den skandaløse dommen i Efta-domstolen aktualiserer også debatten om norsk reforhandling eller utredelse av EØS-samarbeidet. Det virker mer og mer umulig å opprettholde visjonene om et velfungerende folkestyre uten at trossene til mastodonten kappes.
