At bok blir film, er noe alle vet. Det skjer hele tiden. Men hvordan bok blir film vet vi ikke like mye om. At visse sjangre, som for eksempel krim, og visse populære forfattere, som for eksempel Solstad, tåler overgangen til lerretet overrasker ingen. Men hvordan jobber filmmiljøet med bøker? Hva leser produsentene? Og hvordan jobber forlagene andre veien?

Sier seg selv at en film satt opp på norske kinoer hjelper et forfatterskap på vei, og at forlagene dermed jobber aktivt med å få til det?

– Ja, sier Frøydis Jørve, rettighetsredaktør i Aschehoug Agency.

– Tidligere tenkte man gjerne at film var noe som kom til boka, men sånn tenker vi ikke lenger. Nå jobber vi langt mer målretta også mot filmmiljøet.

Aktivt og tilfeldig

– Hvordan jobber dere opp mot filmbransjen?

– Ved å presentere bøker vi tror kan bli gode filmer. Og jeg opplever det som både velkomment og til hjelp for produsentene. De rekker jo ikke å lese alt, de heller.

Jørve har også opplevd en stadig større pågang fra filmselskaper de siste åra.

– Det er tydelig at de søker seg mot forlagene etter de gode historiene.

Aagot Skjeldal, som jobber i produksjonsselskapet Fire og en halv, samstemmer med Jørve at det har vært et større interesse for og flere filmprosjekter knyttet til norske romaner og noveller de siste åra, men vil være litt forsiktig med å kalle det en trend.

– Det er kanskje vel så mye tilfeldig.

– Hvordan jobber dere med bøker med tanke på film? Er visse typer historier mer interessante enn andre?

– Vi prøver jo å følge med. Men det er ikke noe mønster i hvordan man velger ut bøker. En eller annen en av oss har lest som vi tror kan bli noe. Som har potensial.

I bilder

Skjeldal og Fire og en halv jobber om dagen med Finn Tokvam og Halvor Folgerøs debutroman «Tyl». Samt Jostein Gaarders «I et speil, i en gåte» og Harald Rosenløw Eegs «Yatzee».

– Det handler mest om hvorvidt en roman lar seg dramatisere i bilder. Historien er selvsagt det sentrale. Og da blir ting som tid og sted viktig. Jeg tror jeg vil påstå at vi vurderer det mer utfra den salgs kvaliteter enn mer opplagt kommersielle årsaker.

– Jobber dere med forfatterne når dere velger prosjekter, eller foretrekker dere å gi manusarbeidet til en såkalt «utenforstående»?

– Det varierer også. Noen ganger vil forfatterne skrive selv, andre ganger vil de ikke bidra med mer enn kontrakt-signaturen.

Kontrakten er utarbeidet av Norske Dramatikeres Forbund og Norsk Produsentforening, og sier at det koster minimum 25.856 kroner å ha opsjon på filmrettighetene i ett år. Denne kan så fornyes i seks måneder av gangen, for ytterligere 12.928 kroner. Om det kommer så langt som til å virkeliggjøre filmen, koster retten til dette en kvart million. Forfatteren vil også tilregnes fem prosent royalty av filmens inntekter.

– Men det er aldri snakk om noen budkrig når det gjelder bøker, smiler Skjeldal.

Strander

Men bare omkring ti prosent av alle bøker det blir solgt opsjoner til, blir konkretisert og finner veien til filmen. De aller fleste strander underveis. Vi spør Skjeldal hvor og når det strander, hvor går det galt?

– Hadde vi bare visst det, hadde nok ikke så mange prosjekter strandet. Men man kan si at det er godt stykke fra en god roman til film. Veldig mye skal fungere. Man jobber med veldig mange forskjellige personer og det kan være vanskelig å få alt til å gli som det skal. Det kan gå på ulike oppfatninger av prosjektet og så videre.

Det er derfor produksjonsselskaper jobber med veldig mange prosjekt på en gang, rett og slett fordi så få lar seg gjennomføre.

En forfatter som Lars Saabye Christensen, som har skrevet om både egne og andres bøker til film, for eksempel Knut Hamsuns, sa en gang til Klassekampen at det mest frustrerende med å skrive for film var at det var så mange som ville mene noe om det han skrev. Det ble fort kaos.

– Er det noe sånt du sikter til når du sier at ting ikke alltid glir som de skal?

– Ja. Men litt av kunsten med film er nettopp å manøvrere mellom veldig mange mennesker og instanser. Det blir fort veldig mange innspill, og jeg skjønner at manusforfattere kan bli veldig frustrerte av det.

Trekkplaster

Skjeldal sier at hun opplever en generelt økt interesse blant kinopublikum etter filmer basert på bøker, og det nytter ikke å tenke på store forfatternavn som gode filmideer i seg selv.

– Da må du opp på «Ringenes Herre»-nivå, i så fall. Men når det er sagt: vi merker en forskjell når vi jobber med en bok av Jostein Gaarder. Det tas veldig godt imot blant statlige sponsorer, for å si det sånn. Navnet hans trekker opp oppmerksomheten. Men jeg tror ikke vi skal overvurdere disse tinga. En norsk film må som regel stå på egne ben.