Mens de 45 afghanerne som har marsjert fra Trondheim til Stortinget i Oslo sitter ved Løvebakken på fjerde døgnet, har representanter for utenrikskomiteen hatt møter med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Kabul.

– Budskapet fra FNs høykommissær for flyktninger er klart: Vi må ikke finne på å sende folk til områder der de ikke har nettverk og familie i dagens situasjon, sier SVs Ågot Valle på en skurrete telefonlinje fra Afghanistans hovedstad.

– Vent!

Det synet støttes av Sps parlamentariske leder, Magnhild Meltveit Kleppa. Hun understreker overfor Klassekampen at hun ikke mener man skal kunne sulte seg til eller gå seg til opphold i Norge, men hun mener det er reist viktige spørsmål rundt tvangsreturneringen av flyktninger til Afghanistan.

Derfor har hun ett ønske:

– Jeg ønsker at Arbeids- og inkluderingsdepartementet sjekker nærmere hvordan det har gått med hver enkelt av dem som er sendt ut. Og at de undersøker hvor trygt det er i Afghanistan nå, sier Kleppa.

– Bør regjeringen vente med å sende ut noen til dette er avklart?

– Ja, personlig mener jeg det. Per dato er det til og med uenighet om hva UNHCR mener, jamfør Ågot Valles referater fra møtene i Kabul. Jeg mener også at man bør vente på stornemndbehandlingen i Utlendingsnemnda (UNE).

Ikke behov

– Det har regjeringen ikke myndighet til, fastslår Libe Rieber-Mohn overfor Klassekampen.

Statssekretæren i AID står fast på at det ikke er behov for å utrede sikkerhetssituasjonen i Afghanistan på nytt fordi det gjøres løpende, og at det ikke er naturlig for norske myndigheter å følge opp den enkelte etter at de har vendt tilbake til Afghanistan.

– Den vurderingen skal tas i forkant. Hvis det er fare for at søkeren vil bli utsatt for forfølgelse eller umenneskelig behandling, skal de ikke sendes ut. Etterpå er det jo for seint, sier Rieber-Mohn.

Statssekretæren kan heller ikke se behovet for en egen undersøkelse om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, rett og slett fordi utlendingsmyndighetene ifølge henne allerede har god oversikt:

– Det er viktig med god landinformasjon, og det arbeidet er styrket den siste tiden. Den skal være helt oppdatert hele tiden, det skjer fortløpende, sier hun.

Likebehandling

Libe Rieber-Mohn mener det både ville vært umulig å etablere et apparat for å følge opp alle asylsøkere etter retur for å undersøke hvordan det gikk med dem.

– Hvorfor skulle det være mer naturlig å følge opp afghanere enn somaliere og irakere, spør hun.

– Afghanske myndigheter ville sannsynligvis ikke likt en slik innblanding, som vi heller ikke ville likt det i Norge. Men de som har returnert får god oppfølging av UNHCR og IOM (Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen, red.anm.), sier hun, og viser til at organisasjonene som tar imot de som returneres tilbyr midlertidig bolig, opplæring og en kontantytelse.

– Kunne ikke da UNHCR og IOM bistå i å finne ut hvordan det har gått med dem?

– Norsk asylpolitikk må etableres ut fra et likebehandlingsprinsipp. Skal man følge opp noen, må man følge opp alle, sier Rieber-Mohn.

– Føler du deg helt trygg ingen av de som er sendt tilbake har blitt sendt tilbake til en situasjon de ikke skulle vært sendt tilbake til?

– Jeg har tillit til utlendingsmyndighetenes vurderinger når de behandler sakene. De foretar en svært grundig individuell vurdering basert på landinformasjon og på individuelle forhold.

Ikke myndighet

Men selv om Libe Rieber-Mohn og regjeringen skulle ønske å følge Valle og Kleppas ønske om en pause i uttransporteringen, er det umulig mener hun.

– For det første gjelder prinsippspørsmålet som stornemnda skal vurdere et begrenset antall saker. Da er det slik at vi har ikke noen instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsnemnda i forhold til berostillelse av ubehandlede saker.

– Saker som er endelig avgjort, kan regjeringen ikke gripe inn i forhold til, sier Rieber-Mohn, og legger til at Utlendingsnemndas leder Terje Sjeggestad har gjort det klart at nemndavgjørelser ikke har tilbakevirkende kraft.

– Men regjeringen er ikke underlagt Sjeggestad og UNE?

– Dette tror jeg du misforstår litt. UNE er et uavhengig domstolsliknende organ, som ikke vi har samme instruksjonsmyndighet overfor som vi for eksempel har i forhold til UDI. Vi kan styre UNE gjennom lov og gjennom forskrift. Så du kan sammenlikne det med å instruere den enkelte domstol og dommer i rettsapparatet.

– Er det til hinder for at regjeringen kan ta pause i uttransporteringen? Den er det vel politiet, og ikke UNE, som forestår?

– Det er UNE i samarbeid med politiets utlendingsenhet, og vi har ingen instruksjonsmyndighet overfor politiet. Så det vil ikke være mulig, sier Rieber-Mohn.

Se også side 2, 6, 7 og 10.