Reaksjonene har vært sterke i deler av den muslimske verden etter at det lørdag ble kjent at forfatteren av «Sataniske vers», Salman Rushdie, skal bli adlet til ridder, en britisk hedersbetegnelse.

Men hvorfor hedres forfatteren, som fikk en fatwa utstedt mot seg og som i flere år måtte leve i skjul for drapstruslene, akkurat nå? Selv om ytringsfrihetens forkjempere alltid har stått ved hans side, har han ikke alltid blitt hedret. Tvert imot har nærværet hans blitt fryktet av mange.

British Airways var det første flyselskapet som boikottet Rushdie. Tyske Lufthansa fulgte etter – noe som fikk 200 forfattere i Tyskland og norske kolleger til å reagere med en boikott. Da han ville bosette seg i USA, tok ikke Manhattan imot ham uten forbehold: En litterær agent sa til the New York Observer at hans nærvær var aggressivt overfor dem som bodde på Manhattan, de hadde «trøbbel nok fra før».

Er adlingen av Rushdie et resultat av at redselen som har lagt seg, er det alvoret i saken som har sunket inn, eller er det et kulturelt skifte, hvor det rimer bedre politisk å hedre ham?

Iran-spark?

– Det er spørsmålet: Hvorfor når ønsket om å hedre Rushdie fram nå? Jeg går ut i fra at det er en anerkjennelse av Rushdie – og jeg tror ikke han har forutsett reaksjonene dette har vakt. Det tror jeg virkelig ikke.

Det sier William Nygaard i Aschehoug, Rushdies forlegger som selv ble utsatt for et attentat.

– Men jeg kan godt forstå Blair dersom dette er hans siste spark til Iran. Jeg er likevel overrasket over reaksjonene på adlingen. Vi ønsker at ytringsfrihet skal være en selvfølge, ikke et politisk spørsmål. Men det har blitt politisk, sier Nygaard.

Den britiske avisa The Guardian skriver at komiteen som anbefalte at Rushdie ble adlet ikke hadde tenkt på mulige politiske konsekvenser av utnevnelsen. Men forfatter og journalist Ruth Dudley Edwards i the Daily Mail er blant dem som hevder grunnen til adlingen må være at Blair «wants to put two fingers up to Iran».

Brutal beskyttelse

Er det en bevegelse i hvordan Rushdie blir tatt hånd om, nå som han får et offentlig hedersbevis?

– Gjennom årene har det skint gjennom – også i noen av hans offentlige uttalelser – en sårhet over at han ikke har blitt tatt helt inn i varmen, sier Nygaard.

– Hvilke tegn ser man på det?

– Det kom dels til uttrykk i holdningene til Rushdie. Han ble kritisert for å være selvopptatt, særlig av høyresiden, men også kultureliten og det politiske establissementet. Nå inviterer ikke Rushdie bestandig til harmoni, han kan være svært polemisk. Og han kom fra de gamle koloniene, var flinkere og gløggere enn de andre. Utfordret dem, rett og slett. Han har ikke umiddelbart fått den sosiale inkludering som en britisk forfatter ville fått. Nå har han fått den, og det er han rimeligvis glad for.

– Hvor godt ble han tatt vare på når det stormet som verst?

– Rent sikkerhetsmessig ble han godt tatt vare på, kanskje for godt. Jeg mener isolasjonen nesten var brutal, og at det kunne blitt håndtert mer smidig. Å gå til de grader i eksil var ekstremt. I ettertid stiller jeg spørsmål ved om det var nødvendig. Jeg mener å vite at det ble kjørt så hardt av de sikkerhetsansvarlige at han ikke hadde noe valg. Spørsmålet er om ikke det nesten brutale sikkerhetsopplegget rundt Rushdie var et lite tegn.

– På at de var ute etter å beskytte seg selv, mer enn Rushdie?

– Ja.

Bygget bro

Dronningen står for det seremonielle når noen adles, og det er hun som får listen over kandidatene. Men alle kan nominere, og lista presenteres av statsministeren. Blant dem som har drevet lobbyvirksomhet for at Rushdie skal få anerkjennelsen, er forfatterkolleger og internasjonale PEN, som jobber for forfatteres ytringsfrihet.

Å bli adlet er altså ikke uten politisk snert: britiske aviser har avslørt at alle som har donert Labour mer enn en million pund siden 1997 har blitt slått til ridder eller tildelt den såkalte Peerage. Noen har dessuten avslått å bli slått til ridder – blant andre Peter Benenson, grunnleggeren av Amnesty International, og forfattere som Harold Pinter, Joseph Conrad, Aldous Huxley, Rudyard Kipling og C. S. Lewis.

Rushdie, derimot, er glad for å bli hedret, tror William Nygaard:

– Jeg kjenner ham så godt at jeg kan si at jeg tror han setter pris på denne anerkjennelsen fra det offisielle England – et land han reiste til, ble student i, og ble statsborger av, men også reiste fra. De ga ham all mulig sikkerhet, men han følte at han ikke helt ut ble akseptert.

– Hva har forfatterskapet hans betydd i en britisk kontekst?

– Han skrev den litteraturen som behøvdes, nemlig litteraturen som bygget broen – på godt og ondt – mellom livet der ute i det ytre britiske samveldet, og Storbritannia. Han gjorde det med et nytt og fascinerende billedspråk. Jeg ser på «Sataniske vers» ikke som et rent politisk uttrykk, men som en forfatters ønske om å skrive om hele den muslimske kulturen.

– Styrket bevissthet

Toril Brekke, som har vært styremedlem i den norske Rushdie-komiteen, beskriver arbeidet de den gangen gjorde for forfatteren som vanskelig:

– Det var delte oppfatninger om Rushdie, og det var ikke selvsagt den gangen at politikere i ulike land tok ham imot. I Norge traff han alle lederne for de politiske partiene i Stortinget med unntak av Gro Harlem Brundtland, og det betydde noe som et eksempel for andre land, sier Brekke.

Hun oppfatter den æresbevisningen han nå mottar som en hyllest til hans bruk av ytringsfriheten.

– Hvorfor tror du han blir adlet nå?

– Jeg vil tro at det kan ses på som et uttrykk for at bevisstheten om ytringsfriheten er styrket.