Da Morten Øens tiende diktsamlinga «Ti» kom ut i 2004, skrev Klassekampens anmelder Morten Auklend at Øen forsøker «å bygge en bro mellom bildet og språket», mellom «fotografiet og poesien», «ved å la et renskåret språk undersøke hvordan denne distansen kan reduseres.»

Og da Øens syvende samling, «Lengsel, øyefall», kom ut i 1999 skrev Aftenpostens Hans H. Skei at poeten Øen helt tydelig har veldig stor tro «på enkeltords poetiske kraft» og dets «iboende mening ut over pålydende»: «Det fører noen ganger til vakre dikt som ikke sier spesielt mye» (ham om det siste).

Et lignende kritikerspråk møtte Øen da han i 1995 ga ut sin fjerde diktsamling, «Sted». Også den gang ble det finslipte språket bemerket, og: den nakne teksten. Ingenting til overs, var refrenget. Den rike knappheten.

Så det fins tilsynelatende en slags kritisk konsensus om at poeten Morten Øen er en tydelig språkarbeider i diktene sine.

Han har siden debuten, «I grønnskyggene», levert såkalt gjenkjennelige samlinger, noe de fleste forfattere etterstreber, selv om det også gjør sitt til at mange har lest boka før de har lest den, og er det man kan kanskje kalle litterært forutinntatt.

Uansett: Morten Øen skriver Morten Øensk.

Øen mottok Oktoberprisen i 2001 og Halldis Moren Vesaas-prisen i 2004, og har siden nevnte debutsamling gitt ut følgende diktbøker: «Det er dette» (1992), «Dikt» (1994), «Sted» (1995), «Den troendes tjeneste» (1996), «(Uten tittel)» (1997), «Lengsel, øyefall» (1999), «Traktat» (2001), «gjennom forlatt og tilstede» (2003) og altså «Ti» fra 2004.