Morten Øen debuterte i 1990, bare 21 år gammel, med diktsamlinga «I grønnskyggene», og holdt det siden gående, som det heter, som poet, fram til 2004, da samlinga «Ti», den tiende i rekka, markerte en slags slutt for Morten Øen som poet. Han har ikke sagt at det ikke blir mer, men han sier at om det blir mer, så blir det forskjellig fra det han gjort til nå.

– Derfor er det fint at forlaget [Oktober] nå gir ut «Samlede dikt» og understreker at disse ti samlingene utgjør en avslutta enhet i forfatterskapet mitt. Hvis jeg begynner med poesi igjen blir det annerledes fra og ikke en del av dette.

Spor, sirkel

– Hvordan «annerledes fra», tenker du?

– Jeg tenker at de ti samlingene jeg har skrevet alle utdyper aspekter som finnes i debutsamlinga. Spor jeg ville gå opp, og har gått opp og kommet til veis ende i. Jeg har sagt det jeg ville si. Da må man finne på noe annet.

– Og hva var det du ville si …?

– Forskjellige ting, åpenbart. Det ene var et mellom-menneskelig forhold: si noe om hvordan vi regisserer oss i forhold til våre nærmeste. Kjærligheten, havet, døden og livet, du vet. Det andre var et reint språklig eksperiment. Og det tredje en nostalgi og lengsel i tråd med den tyske jena-romantikken fra slutten av det 18. og begynnelsen av 19. århundret. Jeg har forsøkt å gjenskape noe av den i bøkene mine, også i form av pastisjer av enkelte forfattere. Du kan si: jeg har gjort alle eksperimentene jeg ville gjøre, og er vel fornøyd. Og de som burde lese disse bøkene har sikkert lest dem, og de som skulle skjønne noe av dem har sikkert skjønt det.

Linjer er avsluttet. Sirkler sluttet. Diktene samlet. Øen rolig og fornøyd. Det vi trygt kan kalle en fase av forfatterskapet hans er over.

Setninga

– Hva vil du si har vært engasjementet ditt gjennom alle disse samlingene?

– Engasjementet mitt har alltid vært det språklige. Jeg mener det er like viktig med form som med innhold. Hvis du spør meg hva målsettinga for det hele har vært, så var det å skrive den perfekte setning.

– Har du klart det?

– Nei, det har jeg ikke. Men jeg har kommet nær. Men altså, nær ifølge mine kriterier for en perfekt setning, som er en setning som bare sees, ikke leses.

En setning som liksom faller inn i deg. Gjennom øynene.

– Som skjer når du leser med blikket først og fremst, og ikke hjernen. For å si det sånn.

Øen kommer på et av sine minste dikt. Et på to ord. Som går: skrittene// smijernsporten.

– Ofte skal det ikke mer til enn to ord, før man har en fortelling, et rom som vokser ut av noe veldig enkelt.

Øen snakker om samlingen som noe sluttet, noe kanskje allerede forlatt, litt dumt da, muligens, å spørre, som journalisten gjør, om en utvikling i det poetiske forfatterskapet?

– Ee, jeg er i alle fall litt usikker på hva du sikter til med utvikling, men jeg har jo tilegna meg kunnskap mens jeg har skrevet disse bøkene, som gjør at du finner innsikter i de første bøkene som ikke samsvarer med det som kommer i de siste. Ting klarner jo opp med åra [Øen ler]. Det er også mye selvopplevd i disse tekstene, som rett nok er vridd og vrengt på for å skape dikt heller enn selvterapi, og det er klart at sentrale begivenheter i livet som da jeg fikk barn har satt sine spor i diktningen – og gjort sitt til at jeg har vokst også som forfatter.

Hardere

Debut i 1990 betyr at Øen allerede har 17 år som forfatter bak seg, og hva tenker han om forfattervirke nå, etter alle disse åra?

– Jeg tenker først og fremst at det er blitt et mye hardere virke i løpet av veldig kort tid. Det er en mye større uro blant forfattere i dag, grunnet, så klart, de økonomiske aspektene ved det vi gjør. Skrivesituasjonen er veldig bra for noen få, mens resten av yrkesgruppen har opplevd femten år uten lønnsvekst. Men heldigvis har vi stipender å støtte oss på, men det er ikke lett, for å si det sånn, å være lavere middelklasse i et steinrikt samfunn.

Enhver yrkesgruppe som kunne vist til femten år uten lønnsvekst ville oppnådd øyeblikkelig medfølelse og velvilje i samfunnet. Merkelig nok gjelder ikke det kunstnergrupper som forfattere. Hva tror Øen det skyldes?

– Det er vanskelig å si. Noe skyld har vi sikker selv. Men den gjengse mening er vel at hvis du er god nok, så klarer du å leve av det du selger. Det forventes at man skal klare seg. Dessuten er jo alle forfattere med i det store lotteriet som kan gjøre oss til stjerner og millionærer. Men det er ikke sikkert alle er klar over at det de siste års økte bokpriser har gått til er lønninger til de forlagsansatte, trykkeriet og papirleverandøren – ikke forfatteren. Kanskje er reklamespotter i mediene veien å gå? Jeg vet ikke.

Øen humrer.

– Men lar du deg stresse av en slik mentalitet som sier at hvis du ikke selger, Morten Øen, så er du heller ikke god?

– Nei, nei, jeg har ingen problemer med det. Jeg får stipender og jeg lever godt nok. Jeg skriver bøker for viderekomne, og at jeg ikke selger så mye bekymrer meg ikke.