
Nytt blikk på Ulven
Lørdag 16. juni, 2007
Janike Kampevold Larsen
I går formiddag avholdt Cand. Philol. Janike Kampevold Larsen sin doktordisputas om Tor Ulvens forfatterskap ved det Historisk-Filosofiske fakultet ved universitet i Oslo. Seansen fylte opp et auditorium med studenter, akademisk ansatte, forfattere, litterater og presse om hverandre.
Kampevold Larsen tok i går til orde for å lese Ulvens forfatterskap med filosofisk beredskap, for å ta det på alvor. Hun begynte med å si at all diktning fra Tor Ulven utviser en særlig visualitet, en særlig refleksivitet og en særlig sensibilitet.
Og det var ved dette siste hun mente at Ulven-forskningen til nå har kommet til kort. Dette er ett av hovedpoengene i Kampevold Larsens avhandling, at Ulvens forfatterskap iverksetter en tenkning som vanskelig lar seg skille fra sansing. Man har stoppet ved det smertefulle jordiske livet og ved å være menneske – med artstrekk som er langt fra flatterende, og som leter fåfengt etter mening med tilværelsen.
– Men det finnes også en paradoksal og mørk glede i Ulvens diktning, framholdt Kampevold Larsen.
Dobbel Ulven
For Tor Ulvens univers hviler på en enorm dobbelthet, sa Kampevold Larsen i går formiddag. En veldig pessmisme og samtidig en dyp glede.
Pessmismen: – Vi føler alle, eller de fleste av oss, et dypt ubehag ved å være menneske, ved å sitte fanget i våre egne bevissthetsstrukturer. Det å være en – enda en – som før eller senere, på et ennå ukjent tidspunkt, skal forsvinne. Og ikke minst: ved ikke å ha full tilgang til det som er så fint i verden.
Synet av en vakker hage, for eksempel. Eller en kjæreste. Eller en sandstand. Eller hva som helst. Eller som Ole Karlsen sa det da han ga ut antologien «Steinens hvorfor er ditt hvorfor» i 2003: «Han kunne skoda utover ein hage og gje att det heile med streng vitskapleg presisjon.» Også Kampevold Larsen påpekte i går at Ulven tross alt hadde denne gaven, og gleden over den:
– Vi har jo tross alt tilgang til det gjennom språket. Og Tor Ulven utviser en dyp glede i det å kunne se verden. All diktning fra Ulven utviser en særlig visualitet, en særlig refleksivitet og en særlig sensibilitet. Og i tekstene hans sameksisterer denne pessimismen og denne gleden.
Språket og verden
Kampevold Larsen opponenter i disputasen var filosof Anniken Greve, førsteamanuensis ved universitetet i Tromsø, og litteraturviter Andreas Lombnær, professor ved Høgskolen i Agder.
Vi har kommet kort i forskningen på Ulven, påpekte Greve i går:
– Det har ennå ikke blitt skrevet om Ulven uten lidenskap, Kampevold Larsens avhandling er som alt annet skrevet i beundring og respekt. Det kan være et problem for å forstå når han skriver godt og når han skriver dårlig, det at vi er begeistret hele tiden kan være et problem, sa hun.
Blant Greves mange metodiske innvendinger var kanskje det mest fornøyelige at hun kritiserte forestillingen om at språket er utilstrekkelig. Kan ikke det like gjerne skyldes oss selv, og ikke språket, spurte hun.
Til dette svarte Kampevold Larsen:
– Det er ikke slik at språket ikke fungerer. Når jeg sier stol, så vet du hva jeg mener. Men det jeg har villet poengtere er at det fins veldig mye språkbruk, særlig i modernistisk poesi og litteratur, som i særlig grad har innarbeidet et brudd mellom verden og språket, men at Tor Ulven forlater dette problemet og ender opp med en feiring av språket.
Ikke fravær
Professor Andreas Lombnæs snakket i langt større grad enn Greve om tekstene til Ulven og innholdet i disse tekstene. Og man falt blant annet tilbake til diskusjonen om hvorvidt det fins en dødslengsel i dem eller ei. Og hvorvidt en engstelig tekst, en tekst som skaper angst i leseren, representerer angsten hos poeten. Altså: om Tor Ulven følte angst da han skrev dem.
Janike Kampevold Larsen tok da til orde for at det å fokusere på det sanselige hos Tor Ulven setter tekstene hans i et nytt lys:
– Det som er et problem med lesingen av Tor Ulven er at hans dødsbevissthet har blitt forvekslet med en dødslengsel. Men det er ikke det det er snakk om hos Tor Ulven. Det ser man bedre ved å fokusere på det sanselige. Da ser man at Ulven ikke gråter, ikke jubler, men heller slipper taket i tingene og erstatter verden med språklig form.
Diktene handler ikke alltid om noe annet enn sin egen form og har dermed et sterkt performativt preg: de skaper det de feirer. Det er en ganske radikal konklusjon på et forfatterskap som ofte har blitt lest med fokus på fravær og forsvinning.










