Her i Norge er det bare rundt fem prosent av arbeidstakerne som jobber mer enn 48 timer i uka, viser en ny rapport fra ILO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon. Det kan tyde på at vi har fått til noe de fleste andre sliter med, nemlig at folk kan forsørge seg og sine innenfor rammene av det ILO kaller en «anstendig arbeidstid».

Nesten hundre år har gått siden ILO første gang vedtok en internasjonal standard for arbeidstid, og de siste 50 årene har de sett en utvikling mot at stadig flere land setter 40-timers arbeidsuke som en norm. Nå har organisasjonen sett nærmere på hvor mye folk faktisk jobber i 50 land, og resultatet er ikke oppløftende.

– Spørsmålet om arbeidstid er like brennbart i dag som det var i 1919. Vi må være klare over den ødeleggende effekten av lange arbeidsdager for familier, barn og samfunnet. Det handler om å skape en holdbar balanse mellom arbeid og livet ellers for både kvinner og menn, sier Linda Wirth i ILO sitt Manilla-kontor.

I rapporten kommer det fram at mer enn én av fem arbeidstakere, over 600 millioner mennesker, jobber mer enn 48 timer i uka. Ofte er folk tvunget til å jobbe ekstra lange dager for å få endene til å møtes. Et skille går mellom industrialiserte land og utviklingsland, og ILO ser ingen tegn til at disse forskjellene er i ferd med å jevne seg ut. Peru topper lista over lange arbeidsdager, der jobber godt halvparten av befolkningen mer enn 48 timer i uka. Sør-Korea ligger hakk i hæl med 49,5 prosent, tett fulgt av Thailand og Pakistan. Helt i andre enden av skalaen ligger Norge, hvor i overkant av fem prosent har en arbeidstid på mer enn 48 timer i uka. Blant industrilandene, hvor arbeidstida jevnt over er kortere, topper Storbritannia der over 25 prosent av arbeidstakerne har arbeidsuker på mer enn 48 timer, fulgt av Israel, Australia, Sveits og USA.

Det andre markante skillet går mellom kvinner og menn, og ILO trekker fram flere eksempler: Når en ungarsk familie får barn, jobber far 13-19 prosent mer enn mor. Gapet øker når familien får flere barn. I Malaysia slutter 23 prosent av kvinnene å jobbe når de får barn. Filippinene er det eneste unntaket, der er det to til tre ganger mer sannsynlig at kvinner jobber mer enn 64 timer i uka enn at mennene gjør det, og ifølge ILO sliter kvinnene med å balansere et yrkesaktivt liv med ansvar for barn og hjem.

– Framskritt

– Den gode nyheter er at det har skjedd framskritt i reguleringen av arbeidstid i utviklingslandene. Men funnene i undersøkelsen er likevel foruroligende. Spesielt det at folk jobber ekstremt mange timer i uka, sier seniorforsker hos ILO John C. Messenger i en pressemelding.

Ifølge rapporten ville kortere arbeidsdager hatt positiv effekt på arbeidernes familieliv og helse, det ville gitt færre arbeidsulykker, og det ville gjort menn og kvinner mer likestilte. Forsøk på å redusere antall arbeidstimer i disse landene har mislyktes av flere grunner, forklarer rapporten, inkludert at folk må jobbe lenge for å få endene til å møtes. For lønnsnivået er en av de største utfordringene: Å lage lover for å begrense arbeidstida hjelper lite når lønna ikke strekker til. ILO mener det er nødvendig med politiske tiltak, blant annet med tanke på minstelønn, for at en lovfesting av arbeidstid skal kunne ha ønsket effekt.

Kjønnsdelt

For første gang blir det undersøkt hvordan lovgivning og tiltak i forhold til arbeidstid faktisk fungerer i utviklingsland. ILO mener lovfesting av maksimal arbeidstid er et minimum av hva som må til av reguleringer, men mener ikke at det er tilstrekkelig. Organisasjonen baserer seg på fem kriterier for det de kaller en «anstendig arbeidstid»: Helse og sikkerhet må ivaretas; arbeidstidsreguleringen må være «familievennlig»; den må fremme likestilling mellom kjønnene; den må øke produktiviteten og den må la arbeidstakerne få være med på å bestemme over egen arbeidstid. Disse fem kriteriene henger sammen, og må ses i en nasjonal kontekst.

I mange land er det vanskelig å lese noe ut fra gjennomsnittlig arbeidstid: Noen har ekstremt lange arbeidsdager, mens andre har kortere arbeidsdager en normen på 40 timer. Det store skillet går mellom menn og kvinner: Menn jobber mer enn kvinner i nesten alle landene som er inkludert i studien. Kvinner jobber i snitt mindre enn 35 timer i uka. ILO mener dette skyldes kvinnenes ansvar for det ubetalte arbeidet i hjemmet, og omsorgen for barn og syke familiemedlemmer. ILO understreker at behovet for å kombinere lønnet arbeid med ansvar for hjem og familie alltid må være med, og at behovet for tid til å ta vare på familiemedlemmer blir mer presserende etter hvert som stadig flere rammes av sykdommer som HIV og AIDS, og dermed trenger å bli tatt vare på. De foreslår fleksitid, muligheten til fri når et familiemedlem er sykt, og deltids-stillinger i formell sektor. I tillegg mener de satsing på å gjøre husarbeidet lettere, som å gi folk innlagt vann, vil frigi tid slik at flere kvinner får muligheten til å ta seg jobb. Alt dette vil g
i kvinner, som i mange land har et stort ansvar for familie og hushold, mulighet til å ta jobb i den formelle delen av arbeidslivet, hvor det i utviklingsland er få tilbud om deltidsstillinger.

For gifte par med barn går menns arbeidstid generelt opp, mens kvinnenes går ned.

Uformell overtid

Veksten i tjenesteytende sektor og i uformell sektor, to hovedtrekk ved dagens globaliserte økonomi, er også med på å gi folk lengre arbeidsdager. Selgere, leger, ansatte i hotell- og restaurantbransjen og innen kommunikasjon, jobber som innebærer skiftarbeid og «usosial arbeidstid», bidrar til trenden. I Mexico jobber folk innen salg og import lenger enn noen annen yrkesgruppe.

I den uformelle økonomien, som ifølge ILO står for minst halvparten av jobbene i utviklingsland, jobber over 30 prosent av mennene mer enn 49 timer i uka. Kvinner på sin side jobber innenfor den uformelle økonomien fordi de der har muligheter til deltid og fleksitid som det formelle arbeidsmarkedet ikke gir.