– Å få komme til Norge og fortelle vår historie er en drøm som er gått i oppfyllelse. Her sitter de som kan gjøre noe med det vi sliter med. Det er vårt siste håp, sier Ricardo Casas.

Han er leder for en føderasjon av 27 ulike fagforeninger for folk som jobber i lakseprodukjonen i Chile, i en bransje der fagorganisering er en risikosport. Selv jobber han i det John Fredriksen-eide Marine Harvest, men han ønsker også å rette søkelyset mot det Cermaq-eide selskapet Mainstream, der den norske stat er største aksjonær med 43,5 prosent av aksjene.

Kontraktsystemet

– Å være fagorganisert i Chile er ikke lett. Forhandlinggsystemet styres ennå etter lover fra Pinochetperioden, som gjør det lite attraktivt å være fagorganisert og der eierne har all makt, forteller han.

– Arbeiderrettighetene er svake i Chile, og de norskeide selskapene er intet unntak.

Et hovedproblem er kontraktsystemet. Folk blir ansatt på kortidskontrakter, fra noen uker opp til elleve måneder. De som ikke jobber hardt nok eller er opposisjonelle, får problemer med å få ny kontrakt.

– Det er et splitt og hersk-system, forklarer Casas.

– De kan ta inn 200 folk på tremånederskontrakt, da vet alle at enten mister de 200 jobben om tre måneder, eller noen av dem som har lengre kontrakter mister sin jobb til fordel for en av de nye. Alle må stå på maksimalt for å få jobb videre, og å bli syk er synonymt med å miste jobben.

Kvinnebransje

70 prosent av de ansatte i lakseoppdrettsnæringa er kvinner. Det er små muligheter for lettere arbeid ved graviditet, og gravide får problemer med å få fornya kontrakten.

Kvinner har lovfesta rett til en time lønnet ammepause daglig til barnet er 16 måneder. Men de som benytter retten får ikke ny kontrakt.

– På Marine Harvest får kvinner som er gravide jobbe halv dag. Men begynner de å ta ut ammepause etter fødsel, får de ikke fornya kontrakten, forteller Casas.

I 2005 laget et norsk-chilensk team en dokumentarfilm om forholdene i den norskeeide lakseoppdrettsnæringa i Chile. Filmen «Ovas de Oro» (Gullegg) har fått prestisjetunge priser i Latin-Amerika. I dag skal den vises på Oslo Dokumentarkino på Parkteateret.

Klassekampen får se klipp fra filmen. Fortvilte arbeidere forteller om tøffe kår. Ei ung kvinne gråter over trakassering da hun ble gravid og aborterte.

Produsentene Kithano Films har også intervjuet ekspedisjonssjef Magnor Nerheim. Han viser til at NHO har etiske retningslinjer for norske bedrifter i utlandet, som han forventer blir overholdt.

– De retningslinjene har ikke vi sett mye til, sier Ricardo Casas tørt.

«Å komme fra Norge og tenke at vi skal være norske her, er en umulig policy. I Chile må du være chilensk», sier Cermaq-sjef Geir Isaksen på filmen, før han avbryter intervjuet og går demonstrativt ut av rommet.

– 80 prosent av arbeiderne som deltar i filmen er i min fagforening. 80 prosent av dem fikk ikke fornya kontrakten, forteller Casas.

Miljøbombe

Miljøskadene er også store. Christian Pérez Muños fra Pure Salmon Campaign peker på at lakseproduksjon i Chile er ekstremt mye mer forurensende enn i Norge.

– Det brukes enormt mye kjemikalier, og kanskje 200 ganger så mye antibiotika som i Norge, også antibiotika som er ment for mennesker. Det øker faren for antibiotikaresistens hos dem som spiser laksen. Tettheten av laks i mærene er også for høy, og tettheten av laksemærer i det enkelte område er for høyt.

8. juni demonstrerte en rekke fagforeninger foran hovedkontoret for alle lakseprodusentene i Chile. De krever at ingen nye områder foreløpig blir lagt ut for lakseoppdrett, miljøreguleringer på samme nivå som i Europa, samt heving av minstelønna og billige arbeiderboliger.

– Vi ønsker ikke å legge ned lakseoppdrettsnæringa. Vi ønsker bare at den skal være bærekraftig, understreker Ricardo Casa.