Regissør Tore Vagn Lid har stilt seg overfor en stor utfordring ved å sette opp Brecht og Eislers lærestykke «Die Massnahme», på norsk: forholdsregelen.

Der Brechts mest berømte skuespill – «Tolvskillingsoperaen», «Det gode mennesket fra Sezuan», «Mor Courage» – tilhører klassikerne, er lærestykket «Die Massnahme» mer beryktet enn berømt.

Verket har vært gjenstand for et oppføringsforbud siden 1950-tallet. Men det er ikke den eneste grunn til at dette stykket ikke regnes til Brechts hovedverk.

Kort fortalt dreier stykket seg om fire agitatorer på hemmelig oppdrag i Kina. Her møtes de av den mest ekstreme undertrykkelse og nød. Det fører til at én av dem, en ung kamerat, lar medlidenheten løpe av med seg, med den følge at det hemmelige agitasjonsarbeidet avsløres, og han og de andre utsettes for livsfare. Til slutt spisser konflikten seg slik til at han må utslettes, hvis ikke alle fire skal bli avslørt.

Det som gjør stykket provoserende, skyldes at Den unge kameraten sier seg «innforstått» med dommen, det vil si at han er rede til å dø for at arbeidet med å utbre revolusjonen skal fortsette. Men også at det er Den unge kameratens manglende evne til å skille mellom forstand og følelse, som er hans svake punkt.

Stykket er blitt betegnet som et forvarsel om Moskva-prosessene, Brecht omtalt som en forfatter som med «genial innlevelsesevne i stalinistiske metoder» var i stand til å skrive et lærestykke (1930) om «skinnprosessene, seks år før hans mester iscenesatte dem.»

Denne tolkningen – som har vært av stor betydning for klausuleringen av verket – vil andre hevde at baserer seg på en grunnleggende misforståelse. Regissør Tore Vagn Lid er en av dem. Han betrakter «Die Massnahme» som et stykke som har eksperimentet innskrevet i selve formen. Mens han har avvist påstanden om at «Die Massnahme» er stalinistisk ved å vise til at stykket fikk en like kjølig mottakelse fra kommunistisk hold som fra høyresiden. Noe som nok ikke er et helt tilfredsstillende eller fyllestgjørende argument.

I all korthet, kan jeg si at «eksperimentet» henviser til at dette stykket er konstruert i flere lag. Historien fortelles bakfra: Kontrollkoret skal dømme drapet. Fra Brechts side framgår det også at de medvirkende skuespillerne skal veksle på rollene som Den unge kameraten og de tre agitatorene, slik at de kan se situasjonen, og oppleve dilemmaene fra flere sider. Eller «øve seg i diskusjon», for på den måten «til slutt å få kjennskap – praktisk kjennskap – til dialektikk», slik Brecht kommenterte flere år etter at han skrev det.

Vi går inn i første scene. De tre agitatorene har nettopp forklart Den unge kameraten at de verken bringer med seg traktor eller såkorn. I stedet forventer de at han skal forlate sine egne, for å hjelpe dem over grensen til Kina, der de skal utbre verdensrevolusjonen.

«Så har altså mine spørsmål vært dårlige», spør den unge kameraten. «Nei, på et godt spørsmål fulgte et bedre svar», sier agitatorene, og bak dem runger koret: «Vi ser at man allerede har forlangt det ytterste av dere; men det vil bli forlangt enda mer.»

Dialogen er et av flere eksempler på at Brechts tekst i dag kan virke fjernere enn Shakespeare. Og en ting er å lese teksten; noe annet er å få den til å fungere på teatret.

Men forstår jeg regissøren rett, ligger utfordringen og lysten overfor et stykke som «Die Massnahme» delvis i at det nettopp ikke er forklart som like tidløst som de berømte stykkene til Brecht. For det er nettopp det, som så ofte gjør dem ufarlige på scenen.

Tore Vagn Lid ser derfor foreldelsen, eller den manglende aktualiteten til «Die Masshamne» som en utfordring og et incitament.

På Teatergarasjen i Bergen skal den første scenen utspille seg i et avlukke, off stage. De fire skuespillerne snakker inn i mikrofoner som står oppå et lite bord, og ser vekselvis på hverandre og opp på kamera, mens diskusjonen blir simultanoverført til en storskjerm ute på scenen overfor publikum.

Formatet henspiller på en studiodebatt på CNN, og i et litt svimmelt øyeblikk skal den «virkelige verden» som tv-mediet er vårt kikkhull til, og den kommunistiske konspirasjonen anno 1930 gli over i hverandre.

Det oppstår en slags dobbelt fremmedgjøring når skuespillerne skal begynne å synge, i tv-studio (!), med tonefølge av de mannsterke koret som sitter spredt omkring i salen.

Alle henspillingene til vår egen tid er begrenset til videobilder. Videoskjermen fungerer som pendant til Brechts egen bruk av tekst som sceneoverskrifter, og videoklippene til stykkets egen montasjepregede dramaturgi. Flere ganger er klippene vittige. Som med et opptak med Milton Friedman, foran skylinen til en av de asiatiske tigerstatene: «If you want to know what free trade really is, this is the place to come.»

Andre ganger har videoene et illustrativt preg, og er avslørende og belærende. Vi ser bilder av demonstrasjoner mot krigen i Irak, og soldater foran atomsoppen i Hiroshima.

Slik kan Tore Vagn Lids forestilling også gjerne kalles for et oppdatert agitpropteater. Men det kanskje mest oppsiktsvekkende er at oppførelsen likevel ser ut til å tilstrebe en ekstrem grad av nærhet til lærestykkets estetikk. Tor Christian F. Bleiklie, Arild Vestre, Cecilie Jørstad og tenoren Aasmund Kaldestad, som spiller den fjerde agitatoren, er instruert i en enkel, funksjonell spillestil, som nesten grenser til amatørisme. Noe som igjen er en bevisst henvisning til at stykket ble skrevet med tanke på å oppføres av tyske arbeiderkor

Tore Vagn Lid og dirigent Eberhard Kloke nærmer seg dermed «Die Massnahme» både som et «dogmestykke» og som sitat. Stikkordet er konseptualisering, som når publikum merker seg de oppslåtte bøkene – Machiavellis «Fyrsten» og Max Webers «Demokrati og masse» – i forbifarten.

Spillet går mellom flere tidsplanen, to tidsplan. Og at det interessante er avstanden, eller gapet mellom dem.

Man kan oppleve det som en svakhet at denne iscenesettelsen i liten grad tar innover seg beskyldingene om stalinisme, som er en så sentral del av dets resepsjonshistorie, i og med at den i så høy grad beskjeftiger seg med kontekst for øvrig. Men i samspillet mellom kor, skuespillere og orkester, er denne oppsetningen av «Die Massnahme» en sterk teater- og musikkopplevelse, som helt tydelig lykkes i å adressere og engasjere.

Spørsmålet er om man er villige til å ofre seg for noe som helst, eller om vi lever i en tv- eller reality-virkelighet, der ens eget jeg er det mest optimale man kan forestille seg.

Bertolt Brecht/

Hanns Eisler:

«Die Massnahme»

Regi og audiovisuelt konsept: Tore Vagn Lid

Dirigent: Eberhard Kloge

Med: Vokalensemblet Skrik & Greigakademiet, HiB

Forsvarets Musikkorps Vestlandet