Det er et sikkert vårtegn. Når det nærmer seg toppmøte mellom verdens mektigste industriland, kan du være trygg på at det kommer erklæringer om at Afrika skal løftes ut av fattigdommen.

«Vi må demonstrere vår troverdighet og pålitelighet,» uttalte Angela Merkel i forrige uke. Uttalelsen føyer seg inn i rekken av uttalelser fra den tyske kansleren den siste tiden om at G8-landene nå må holde sine løfter overfor Afrika.

Kommende uke skal Merkel være vert for G8-toppmøtet som avholdes i den tyske badebyen Heiligendamm ved Østersjøen. Selve toppmøtet åpner 6. juni, men allerede i morgen er det ventet at 100.000 mennesker vil delta i en massedemonstrasjon mot G8 i Rostock utenfor Heiligendamm, som er stengt for andre enn byens innbyggere og de som er involvert i toppmøtet.

Bob Geldof

Det tyske G8-formannskapet har varslet at Afrika nok en gang vil stå sentralt under toppmøtet. Det er ikke første gang gamle kolonimakter som blant andre Frankrike og Storbritannia bruker G8 til å diskutere Afrika.

G8 har ingen formell beslutningsmyndighet, det er den reelle makten som gjør at G8 anklages for å være en selvutnevnt verdensregjering uten et snev av demokratisk forankring. Det er denne makten som gjør at 100.000 er ventet til lørdagens demonstrasjon i Rostock, slik hundretusener også har demonstrert under andre G8-toppmøter de siste årene.

Det er ikke første gang Afrika står sentralt under et G8-toppmøte. Sist gang var i 2005 da demonstranter marsjerte under parolen «Make poverty history», mens statslederne diskuterte Afrikas framtid i Gleneagles i Skottland.

Det var det samme året som Bob Geldof og Bono fra U2 sto i spissen for Live8 og spilte for å «utrydde fattigdommen». «En revolusjon,» kalte Madonna konsertene, mens Chris Martin fra Coldplay nøyde seg med å si at vi trolig var vitne til «the greatest thing» som «noen gang har blitt organisert i verdens historie».

Etter at G8-toppmøtet i 2005 var over, gliste Bob Geldof bredt:

«Mission accomplished, frankly.»

Storbritannias statsminister Tony Blair fulgte opp med å erklære at vi var vitne til «starten på slutten av ekstrem fattigdom i verden».

– Plyndrer

Charles Abugre holder pusten et øyeblikk.

– De plyndrer kontinentet, sier han.

Abugre er utviklingsøkonom fra Ghana, og jobber nå for den britiske organisasjonen Christian Aid. Han har fulgt G8 tett de siste årene, og er en av mange som mente G8-møtet i 2005 var et nederlag for Afrika.

– Det var to ting vi ønsket velkommen etter møtet, det ene var sletting av gjeld til multilaterale institusjoner, sier Abugre og viser til lovnader fra møtet om å slette den multilaterale gjelden for enkelte HIPC-land.

HIPC står for Heavily Indepted Poor Countries Initiative, og er Verdensbanken og IMFs program for gjeldsslette, innført i 1996. Programmet har fått massiv kritikk, ikke minst på grunn av at det knyttes harde betingelser til de landene som ønsker gjeldsslette gjennom programmet. Gjennom disse programmene har afrikanske land blant annet blitt tvunget til å privatisere sentrale sektorer som skole- og helsevesen.

Gjeld

HIPC-landene tilhører sjiktet av verdens fattigste land, nedtynget av gjeld. I erklæringen fra G8-møtet het det at 18 av disse landene skulle få slettet gjelden sin til institusjoner som Verdensbanken og IMF, samtidig som enkelte andre land skulle få samme mulighet senere.

– Problemet var for det første gjaldt bare 18 land, samtidig var det basert på fortsatte betingelser fra Verdensbanken og IMF under HIPC-rammeverket, som har vist seg å feile, sier Abugre med henvisning til at en gjennomføring av kravene gjennom HIPC var en forutsetning for å få slettet gjeld. Selv om slettingen av gjeld i utgangspunktet var en framgang for de landene det gjaldt, ble dette ifølge Abugre oppveid av betingelsene som ble stilt.

En stor del av den omfattende gjelden til blant annet Verdensbanken og IMF stammer fra 1980-tallet, da Bretton Woods-institusjonene påtvang afrikanske land omfattende markedsliberalisering gjennom de såkalte strukturtilpasningsprogrammene. Fortsatt lider afrikanske land under krav fra institusjonene om privatisering av sentrale sektorer.

G8-landene har i praksis makten i disse institusjonene, og dermed makt til å sørge for at gjelden blir slettet uten betingelser. Ifølge en fersk rapport fra organisasjonen Oxfam betaler fattige land fortsatt 100 millioner dollar hver dag i gjeld til den rike verden.

Liberalisering

Ifølge Abugre har gjelden blitt et middel til å suge ressurser ut av Afrika, samtidig som den var et instrument for å få afrikanske land til å implementere politikk foreskrevet av rike land mot viljen til mange afrikanere.

Beregninger fra Christian Aid viser handelsliberaliseringen kostet landene sør for Sahara 272 milliarder dollar de siste 20 årene. Dette fører Abugre over til et annet punkt fra G8-møtet i 2005, som i utgangspunktet ble ønsket velkommen av Christian Aid: En uttalelse der det heter at man anerkjenner fattige lands behov for å bestemme sin egen handelspolitikk og økonomiske politikk.

– Dette var en seier, problemet er at denne uttalelsen aldri har blitt gjentatt og G8-landene har ikke forpliktet seg til å føre dette videre. Slik ender det som en retorisk uttalelse som ligger der mens kravene om å åpne markedene fortsetter.

Bistand

Når Angela Merkel den siste tiden har varslet at Afrika nok en gang vil stå sentralt på dagsorden under G8-møtet, har det først og fremst handlet om bistand. Merkel har gjentatt at G8 må stå ved løftet om å øke bistanden med 50 milliarder dollar ekstra innen 2010. Løftet stammer fra 2005. På tross av dette er bistanden i dag, ifølge organisasjonen Oxfam, historisk lav.

Abugre er kritisk til løftet om bistand.

– Mye av denne bistanden har gått til Irak, som er en britisk og amerikansk katastrofe, mens et annet land som fikk mye var Nigeria. Grunnen til dette var at Nigeria hadde truet med å forkaste gjeld, noe de måtte unngå og derfor gjorde de en deal. Påstandene knyttet til bistand var derfor mer retoriske enn reelle, sier Abugre.

Utviklingsøkonomen mener dessuten det er et problem at mye av diskusjonen om Afrika begrenses til et spørsmål om bistand og gjeld.

– Afrikas problemer handler blant annet om ressurser, og hvordan man kan gjøre nytte av ressursene som er der. I dag går store ressurser ut av Afrika. Etter 20 år med strukturtilpasning har Afrika mistet muligheten til å kontrollere naturressursene, sier han.

– Nykolonialt system

Samtidig som G8-landene må stilles til ansvar for at bistanden går ned, må ikke spørsmålet om bistand begrenses til et krav om økninger, mener Abugre. Det er også et spørsmål om hvorvidt bistanden kommer med betingelser, som krav om ytterligere liberalisering. Utviklingsøkonomen mener det også er en fare heftet ved bistanden: At den kan fungere som et instrument for kontroll.

«Utvikling er ikke mulig med dobbel avhengighet – av andres empati og andres ideer,» skrev Abugre i en oppsummering etter G8-møtet i 2005.

– G8s agenda er en gal agenda for Afrika, sier han i dag og fortsetter:

– En god agenda for kontinentet må settes av Afrikas samfunn og politikere, det er disse som må bestemme over utviklingen av Afrika. Vi lever med et nykolonialt system der G8 har for stor makt over Afrikas utvikling.