I dag presenterer Norsk Litteraturfestival, Sigrid Undset-dagene på Lillehammer sin litterære kanon – under juryleder Janike Kampevold Larsen.

Men alt i går ble en annen kanon som lenge har vært under arbeid lansert: «Den norske litterære kanon» – med Erik Bjerck Hagen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og Petter Aaslestad, professor i nordisk ved NTNU, som redaktører.

Sammen med litteraturviterne Tone Selboe og Jørgen Sejersted har de valgt ut 16 forfatterskap som får plass i den norske kanon. De har begrenset seg mer enn litteraturfestivalens jury, som kårer de beste bøkene fra norrøn tid til i dag – og nøyer seg med å kanonisere litteraturen fra 1900 til 1960.

Til gjengjeld er sakprosaforfattere som historikeren Jens Arup Seip og litteraturhistorikeren Francis Bull med. Det samme er populærlitterære forfattere som André Bjerke og Alf Prøysen.

Hårfin balanse

«Dersom den litterære kanon er sterk og autoritativ, gir det mening å utfordre den. Dersom den er vag og utflytende, vil vi kunne ønske å styrke den. Dersom den er smal og eksklusiv, kan vi være interessert i å utvide den, og dersom den er stor og inkluderende, vil vi kanskje foretrekke å stramme den opp», skriver redaktørene i boka.

– Vi kan vel anta at det som allerede eksisterer som den norske kanon er ganske vag og utflytende?

– Ja, derfor er vi også ganske strenge – vi har bare med to sakprosaforfattere og to populærforfattere. Vi har forsøkt å holde en balanse mellom elitisme og relativismen som preger vår tid, sier Bjerck Hagen.

Arbeidet har pågått helt siden 2002, og lista over de 16 forfatterne har blitt vurdert, diskutert og revurdert. I går gjenga Bjerck Hagen noen av dilemmaene forfatterne av «Den norske litterære kanon» sto overfor:

– Skulle Agnar Mykle med eller ikke? Han har en egen karisma i kulturen, som gjør at det ville vært kjedelig å utelate ham. Men kapittelet om Mykle er det mest problematiserende. Selv om mange sikkert ville foretrukket at Johan Borgen og Aksel Sandemose var ekskludert. André Bjerke er med fordi hans kriminalromaner er godt skrevet. Men det er også drevet fram av en interesse for å ha med populærlitteraturen. Da pekte Bjerke seg ut.

Ingen litteraturhistorie

En kanon er ikke like demokratisk og representativ som en litteraturhistorie. Det gir seg også utslag i tekstene om tekstene:

Iblant går forfatterne brått og rett på kanoniseringen – eller de kanoniserte forfatternes plass i kanon, om den ifølge litteraturviterne bør revurderes eller opprettholdes. Tone Selboe går i sine artikler til angrep på ideen om at noe får kvalitet dersom det blir ansett som modernistisk. Modernismen er akademias foretrukne stil, argumenterer hun, og vil gjerne redde forfattere fra å bli feilaktig karakterisert som modernistiske for å gi dem en renessanse – noe hun anklager akademia for å gjøre. Hun vil blant annet frigjøre romantikeren Olaf Bull fra «den modernistiske resepsjonens favntak».

– Det var viktig for oss å gjøre dette radikalt annerledes enn om vi bare skulle skrevet en ny litteraturhistorie, sier Bjerck Hagen om framgangsmåten.

– Men hva er en god kanonisk og ikke litteraturhistorisk begrunnelse?

– Det er vanskelig å begrunne kvalitet. Det finnes mange strategier. Noen ganger kan sitater tale for seg, andre ganger kan man trekke inn kriterier og vise hvordan teksten lever opp til dem.

Må holde vann

Bjerck Hagen trekker selv fram hvor slått han ble av hvor bra Alf Prøysen, Olav Duun og Johan Borgen er: I Johan Borgens tilfelle trekker han også fram ikke bare hans allerede etablerte verk, men også hans epistler som sto på trykk i Dagbladet, signert Mumle Gåsegg.

Bjerck Hagen understreker at også sakprosaforfatterne bedømmes etter kriterier som estetisk kvalitet – akkurat som de skjønnlitterære. Men bøkene må også ha en innholdsmessig styrke:

– Seip har fremdeles status blant historikerne i dag, han er fortsatt en klassiker. Dersom han ikke ble tatt alvorlig blant historikerne kunne han ikke vært med. Svekkes en forfatter saklig sett, så svekkes vedkommende også i den litterære kanon, sier Bjerck Hagen.

Å skrive det norske

– Den andre kanoniserte sakprosaforfatteren, Francis Bull, hadde et prosjekt som står deres eget snublende nær?

– Ja. Francis Bull prøver å skrive fram og definere Norge mer enn noen annen skjønnlitterær forfatter på sin tid: Det er han som påtar seg å skrive den norske nasjonen og mentaliteten, på en annen måte enn selv de mest ambisiøse skjønnlitterære forfatterne på sin tid.

– Kunne det Bull gjorde bare bli gjort i sakprosaen?

– Ja, det tror jeg. Sånn sett har han hatt fordel av sin sjanger hos oss. Han er den ene klassikeren vi har i litteraturforskningen i dag.

– Men hos dere kommer det ikke riktig godt fram hvor kontroversiell Bull er i dag, heller ikke hvor komisk han ofte framstilles – med sine til tider banale årsaksforklaringer mellom liv og verk?

– Det er kanskje riktig det, at hans historisk-biografiske metode kunne vært diskutert mer, innrømmer Bjerck Hagen.

Glemt glede

Til tross for at det i disse dager florerer av kanonkåringer og kanonrelaterte prosjekter: Debatten om den norske litterære kanon har ligget nede i for mange år, skriver Bjerck Hagen og Aaslestad.

– På 1970-tallet var det kritikken av kanon som sto i sentrum – med den feministiske kritikken av de store, hvite, døde menn. På 1980-tallet fantes ingen kanondiskusjon, men så kom interessen for kvalitet og vurdering inn igjen i litteraturforskningen på slutten av 1990-tallet. Det er interessen for kvalitet, smak og kritikk som er bakgrunn for dette prosjektet, ikke oppstyret rundt den danske kanondebatten, eller noe annet, sier Bjerck Hagen.

Bjerck Hagen og Aaslestad arbeider nå med tanken om et bind nummer to. Om det blir en kanon over forfatterskap fra 1960 til vår tid eller over perioden før 1900, gjenstår å se.

– Hva er konsekvensene av en fraværende kanondebatt?

– Det kan føre til glemsel – når det gjelder den viktigste litteraturen. Og at man glemmer å vurdere kvalitet. Det å lese handler mye om å vurdere om noe er godt, dårlig eller middelmådig.