Her utenfor sitt hjem i Vardeveien 91 på Mysen ble Thomasz Wacko brutalt slått ned og kvalt av en politimann for snart fire år siden. Wacko var politisk flyktning fra Polen. Han kjempet mot kommunistregimet og hadde to ganger vært arrestert og truet på livet av det hemmelige politiet. I Norge jobbet han med menneskerettigheter for den norske Helsingforskomiteen i blant annet Baltikum, Albania, Hviterussland og Tsjetsjenia. Han hadde vært i krigssonen både i Kosovo og Tsjetsjenia og hadde hatt englevakt.

– Det er et paradoks at han skulle dø her utenfor sitt hjem, sier Jolanta Wacko.

For fire år siden ba hun datteren sin Aleksandra Wacko om å tilkalle politiet, fordi mannen Tomasz Wacko oppførte seg truende. De ville at faren skulle roe seg ned. I stedet ble han drept.

Jolanta har dekket kaffebordet for Klassekampen og Anne Askevold. Sistnevnte kommer med sønnen Anders, lillebroren til 18-åringen som ble kvalt av politiet for 17 år siden, Tonny Askevold. De tre har aldri møtt hverandre før, men det viser seg raskt at de har mange like erfaringer.

Ingen oppfølging

Noe av det første som kommer fram, er opplevelsen av å bli dårlig behandlet etter dødsfallet.

– Vi ble ikke kontaktet før klokka åtte neste dag. Først fikk vi vite at Tonny hadde dødd fordi han hadde dårlig hjerte. Det trodde jeg ikke på. Han var jo aktiv hele oppveksten med håndball og ishockey. Så kom beskjeden om at det muligens var kvelning. Jeg var så forbanna, og dro ned på stasjonen. Da jeg spurte hvorfor de ikke hadde kontaktet meg før, svarte de at jeg vel kunne trenge «en god natts søvn». Den eneste oppfølginga jeg fikk, var at de ringte til Bærum sykehus og avtalte en time, for at jeg skulle «slippe å sitte i kø.» Faren til Tonny og jeg dro dit sammen. Vi fikk to valium. Det var den hjelpa vi fikk, forteller Anne Askevold.

Heller ikke Jolanta Wacko fikk noen oppfølging.

– Først da saken kom opp for retten, sendte vår bistandsadvokat Tor Erling Staff oss til psykiater Berthold Grünfeldt for utredning, slik at vi skulle få papirer til rettssaken.

Wacko forteller at hun ble skremt da hun leste sønnens rapport.

– Han hadde lukket seg helt inne. I rapporten kom det fram at han ikke så meningen med livet lenger. Pappa var den store helten, forteller Wacko.

Tomasz Wacko etterlot seg tre barn. En datter som var 21 da det skjedde, en sønn som var 17 og minstedattera på fire år.

– Hun minste ble ikke sendt til Grünfeldt. Men det kan hende at hun kunne hatt bruk for hjelp. Fra barnehagen fikk jeg beskjed om at hun tegnet kister og kirkegårder.

Både Wacko og Askevold skulle ønske de hadde fått en eller annen form for unnskyldning fra politiet.

– Vi har ikke for vane å kontakte pårørende, er den beskjeden jeg har fått, sier Askevold.

De to kvinnene opplever at sakene deres har blitt dårlig etterforsket og at «henleggelse etter bevisets stilling» ikke er et rettferdig utfall. Begge har gått til sivilt søksmål – og tapt.

Askevold reagerer på at Tonnys kamerat, som sto ved siden av da politimannen tok halsgrepet, ikke ble avhørt før etter noen dager, og at hans forklaringer ble tillagt liten vekt. Wacko reagerer på at ambulansesjåføren som kjørte Tomasz til sykehuset ikke ble avhørt av De særskilte etterforskningsorganene (Sefo). Først under rettssaken fikk sjåføren avlagt forklaring. Det var etter anmodning fra ambulansesjåføren at politimannen slapp grepet på Tomasz.

Nødverge

Hvordan kunne Tomasz Wacko dø av politiets halsgrep når grepet på det tidspunktet hadde vært forbudt i 13 år? Dette spørsmålet stiller de to kvinnene seg. Faktum er at politiet ikke har noe absolutt forbud mot noen form for fysisk maktbruk så lenge man legger til grunn at utøvelsen av makt er nødvendig i den aktuelle situasjonen. I forbudet fra 1991 åpnes det for at halsgrep kan benyttes i nødvergesituasjoner. Så lenge det blir slått fast at det var nødverge kan politiet gå fri.

– Da jeg tapte det sivile søksmålet falt jeg helt sammen. Jeg måtte innlegges på Modum Bad og var der i tre og en halv måned. Jeg går fortsatt til psykolog, forteller Askevold.

Også Wacko opplevde et sammenbrudd etter at hun tapte søksmålet

– Jeg falt sammen på jobb. Legen min sendte meg til time på distriktspsykiatrisk senter (DPS). Der fikk jeg snakke med en sosionom. Det var alt. Men jeg klarer meg. Jeg er katolsk og søker støtte i kirken, forteller Wacko og legger til:

– Men jeg savner ham hver kveld når jeg legger meg alene. Og så tenker jeg at jeg selv er skyld i at han døde.

Tap

Askevold satt med en regning på 167.000 etter å ha tapt søksmålet. Wackos regning var på 260.000. I Askevold sitt tilfelle betalte justiskomiteen regninga. Wackos regning ble betalt av Politiets Fellesforbund.

– Da innrømmer de på en måte feil, sier Askevold.

– Hva skal til for at dere får oppreisning?

– Politimenne må bli suspendert og tatt ut av jobben, sier Askevold.

Wacko er enig

– Politiet burde også ha bedre kontakt med innvandrere, sier Wacko som tror at det faktum at hennes mann var innvandrer gjorde at politimannen var ekstra aggressiv.

– De trenger rett og slett å testes psykologisk før de blir politi, sier Askevold

– Politimannen som drepte mannen min var ikke så stor. Jeg tror han ville vise at uniformen ga ham makt, sier Wacko.

Hun er først og fremst sjokkert over at Riksadvokaten henla saken.

– Jeg opplevde kommunistregimet i Polen, og jeg trodde ikke at slikt kunne skje i et demokrati. Det opplevdes som om det viktigste var å frigi politiet.

Dårlig råd

Begge de to kvinnene har lav inntekt. Jolanta Wacko jobber på fabrikk, og etter at husleie og strøm er betalt er det ikke mye igjen. Anne Askevold er delvis uføretrygdet og har en deltidsjobb i en kiosk. Begge understreker at penger ikke er det viktigste. Men det hadde vært fint med en erstatning.

– Når du blir feiloperert av en lege kan du søke om erstatning, men ikke hvis politimannen har gjort en dårlig jobb, sier Wacko.

Begge følger spent med i Obiora-saken. Askevold forteller at hun gjerne ville gått i demonstrasjonstoget for Obiora.

– Men jeg hadde ikke penger til bussen. Blir det rettsak så skal jeg følge med – om jeg så må haike til Trondheim.