Tron Øgrim
- Den norske ml-bevegelsens karismatiske «sjefideolog» Tron Øgrim er død, bare 59 år gammel. Han var på mange måter bevegelsens mest sentrale forutsetning, og den ville – på godt og vondt – ikke blitt den samme uten hans store innflytelse. Med sin rølpete, anarkistiske framtoning, som noen ganger kunne oppfattes som brutal uhøflighet, ga han ml-bevegelsen en form for artistisk, populærkulturell opprørsenergi, som gjorde den attraktiv for mange ungdommer på 1960- og 70-tallet, flasket opp som de var på Bob Dylan og amerikansk hippiekultur.
- Dette spesifikt «øgrimske» gjorde at ml-bevegelsen ble tilført noe ekstra utover det som i utgangspunktet lå i den kommunistiske partitradisjonen og den puritanske norske motkulturen, som bevegelsen så vellykket hentet inspirasjon fra i sine velmaktsdager. Denne særegne blandingen av ortodoks kommunisme, maoisme, amerikanskinspirert ungdomskultur og norsk motkultur, forklarer langt på vei hvorfor ml-bevegelsen fikk sterkere fotfeste i Norge enn i svært mange andre vestlige land. Det finnes bilder av den unge og energiske Tron Øgrim på talerstolen på SUFs sommerleire på 1960-tallet, der man får et inntrykk av med hvilken kraft han var i stand til å overbevise unge og søkende tilhørere. Den offentlige politiske debatten var derimot ikke Tron Øgrims arena.
- De siste årene av sitt liv – delvis som følge av sykdom – trakk han seg i stor grad tilbake fra offentligheten, men fortsatte det politiske arbeidet i mindre og mer lukkede nettfora, der han kunne øse av sine enorme detaljkunnskaper og forfølge sine mange pasjoner. Tron Øgrim hadde også en skjønnlitterær åre, og bøker som «Tyskeren mot Stretermish» (1985), som han skrev under pseudonymet Eirik Austey, hadde åpenbare litterære kvaliteter. Det skal ikke legges skjul på at forholdet mellom Tron Øgrim og Klassekampen til tider var anspent de siste årene. Han kunne kritisere oss svært hardt, ikke minst for avisas dekning av ml-bevegelsens historie, som han i liten grad identifiserte seg med. Under en slik krangel skrev han noe som var ganske karakteristisk for ham livet gjennom: «I mean no disrespect, but I march to the rythm of a different drum».
