At forfatteren og bilkjøring ikke er sant, er det vi kan kalle halvt myte, halvt sannhet.

Halvt myte fordi: det er jo ikke sant. Massevis av forfattere har førerkort, og flere alvorlig kjente bøker opp gjennom handler om å ragge rundt i bil. «På kjøret» av Jack Kerouac er et klassisk utenlandsk eksempel. «Zen og kunsten å vedlike en motorsykkel» av Robert Pirsig et annet (selv om bilen her er blitt motorsykkel). I norsk hverdag debuterte jo Lars Mytting for et par år siden med romanen «Hestekrefter». Vigdis Hjorth ga nylig ut «Hjulskift». Og til og med i Dag Solstads «Ellevte roman, bok atten» mekkes det bil.

Men også halvt sannhet fordi: det er sant. Det er massevis av forfatter som ikke har førerkort: Ingvar Ambjørnsen er en, Lars Saabye Christensen en annen, men også Kjell Askildsen, Kjartan Fløgstad, Roy Jacobsen, nevnte Dag Solstad og Linn Ullmann er uten lappen.

Og fram til et par, tre år siden: Britt Karin Larsen.

Som livet

Men Britt Karin Larsen gjorde noe med det. Til slutt så gjorde hun noe med det. Da hun ble seksti tok hun endelig førerkort. Og nå har hun til og med skrevet bok om det: «Den humpete veien til førerkortet». Hvor hun reflekterer omkring det med tidlig kjørevegring, sein mestringsglede og generell livskvalitet.

– Hva holdt deg unna førerkortet i alle disse åra?

– Det var det samme som pleier å holde jenter unna: dårlig selvbilde. Plusse det forfatteropphenget at jeg er for åndsfraværende, for vimsete og for urolig til å kjøre bil. Jeg kommer sikkert til å kjære ihjel noen den første dagen! Jeg kan umulig bli noen god sjåfør.

– Og hva tenker du nå som du har bestått førerprøven?

– Jeg tenker at når til og med en som jeg klarer dette, så kan alle klare det.

Vi ler.

– Og så tenker jeg at selvsagt er det farlig å kjøre bil, men det er farlig å leve også. Det fins bare en slutt på det. Å kjøre bil ligner forresten veldig på livet generelt: du møter stadig nye utfordringer som du til slutt kommer deg ut av.

Avhengig

Å ta førerkortet, å ha bil i oppkjørselen, å kunne kjøre hvor som helst når som helst, hever livskvaliteten, sier Britt Karin Larsen

– Det som skjer med veldig mange på bygda, hvor det er alt for dårlig kollektivtilbud, er at du gjør deg avhengig av andre, og som regel blir sittende alene et sted. Kvinner gjør seg som regel avhengig av mannen. Selv om de selv har førerkort. «Jeg liker best at han kjører,» sier de, og kommer ut av trening. Så, om han skulle forsvinne, sitter de der. Totalt avhengig av naboer eller unger. Så må de kanskje flytte fra stedet de er blitt glad i, eller huset de elsker å bo i. Flytte til noe mer sentralt. Det er ganske alvorlig og det skaper masse bitre mennesker. Det er en veldig stusselig måte for en kvinne å ende opp.

Larsen bor selv et sted hvor siste buss går klokka tre om formiddagen. Da sier det seg selv at man er rimelig immobil uten førerkort.

– Dette burde jeg jo skjønt for lenge siden. Men nå som jeg har klart det, kan jeg ikke annet enn å la meg begeistre over min bevegelsesfrihet, og muligheten til reise, som jeg er så glad i. Motorveitreningen min kan rett nok bli bedre.

Inspirasjon

I «Den humpete veien til førerkortet» lar forfatteren andre forfattere slippe til om sitt forhold, eventuelt ikke-forhold, til bilen. For eksempel sier Vigdis Hjorth at hun tenker veldig godt om skriving når hun kjører. «Jeg har sikkert tenkt mange av bøkene mine mens jeg har sittet ved rattet,» sier hun.

Og hvordan er det gryende forholdet mellom bilkjøring og inspirasjon for Britt Karin Larsen?

– Det har begynt hos meg også! Men jeg tør nesten ikke si det høyt. Det betyr jo at jeg tenker på andre ting når jeg kjører. Men det har skjedd at jeg har måttet svinge inn i en busslomme for å notere noe. Før fikk jeg masse ideer da jeg sykla til nærbutikken. Jeg husker jeg tenkte at disse sykkelturene kunne jeg aldri vært foruten. Det samme skjer når jeg går tur i fjellet. Det er nesten ingen som vil gå med meg lenger, fordi jeg til stadighet stopper for å notere.

Vi ler igjen.

– Jeg er helt håpløs å være på tur med. Og nå har jeg fått de der tilløpa i bilen også.

Ro

Journalisten kan ikke, sier han, huske at noen andre forfattere har skrevet om sine strabaser med å ta førerkortet, Britt Karin Larsen er kanskje først ute. Hva tror hun det skyldes at det later til å være en slags åndsbarriere mellom bil og litteratur, førerkort og kunst?

– Ja, det skjønner jeg ikke helt. Det er veldig mange urolige sjeler som faktisk roer seg bak er ratt. Og kunstnere er jo ofte urolige sjeler. Kanskje bør de oppdage at det går an å roe seg bak rattet, og med den muligheten som ligger i forflytningen? Jeg tror at mange forfattere kan bruke bilkjøring i like stor grad som rødvinsflaske for å finne roen, bare de tør å oppdage det. Det som eventuelt måtte pine og plage meg, slipper ofte taket etter noen kilometer.

Litt landevei, så er det borte.

Balsam for sjela, som faren min pleier å si. Han er noe så fint som bilmekaniker.