17. mai
- Historieprofessor Øystein Rian skrev i Klassekampen lørdag – stikk i strid med det vi er vant til å høre – at antinasjonale krefter spiller en større rolle i Norge enn i mange andre land. Han trekker linjene tilbake til vår rolle som koloni under Danmark, da den norske eliten i Kristiania klynget seg til den danske kulturen. Eller som han skriver: «Den var tilfreds med gjenglansen fra København, som den beundret nesegrust for den imperiale rikdommen som fantes der – levninger av denne beundringen finnes fortsatt i oslomediene, mye omformet til beundring for Sverige, for USA eller noe annet utenfor Norge, og den arter seg som iver etter å kopiere det man beundrer.»
- Denne holdningen i deler av den oslobaserte politiske, kulturelle og akademiske eliten har hele tida vært motarbeidet av en bred nasjonal bevegelse med røtter i distriktene og byene utenom Oslo. Mens den norske eliten har hatt liten selvsikkerhet på egne og nasjonens vegne, har nasjonalstaten hatt sine sterkeste støttespillere på venstresida. Den norske «nasjonalismen» har derfor alltid hatt et umiskjennelig folkelig, demokratisk og radikalt preg. Denne linjen er det all grunn til å videreføre – ikke minst i en situasjon der kapitalen offensivt går til angrep på alle politiske, sosiale, kulturelle og nasjonale barrierer som står i veien for den uhemmede opphoping av rikdom på de rikestes hender. Kampen mot sosial dumping, motstand mot orwellske overvåkingslover og kampen for miljøet – for eksempel en matvareproduksjon som er lokal og ikke krever lange transportstrekninger – tar derfor ofte form av forsvar for nasjonale ordninger.
- Det virkelige provinsielle med Norge er ikke «Ja, vi elsker», bunaden og det norske flagget, men den politiske og kulturelle elitens mindreverdighetskomplekser. Det må være venstresidas oppgave å motarbeide denne mangelen på selvtillit og selvbevissthet, og gjenreise troen på egne krefter – også i egne rekker. Hvis venstresida melder seg ut av kampen om den nasjonale identiteten, vil den overlate en svært viktig politikkarena til høyresida. Det kan bli skjebnesvangert. Derfor synger vi i morgen «Ja, vi elsker» med stor indre jubel.
