Sosialantropolog Knut Nustad ved Noragric ved Universitetet for Miljø og Biovitenskap har forsket på norsk bistandshistorie. Han støtter Tvedt sin kritikk av norsk bistands som uttrykk for et godhetsregime, og mener det vel så mye handler om å produsere et godt omdømme for Norge.

– Tvedt treffer noe i kritikken av det norske bistandssystemet, men jeg mener han sparker et system som ligger nede. Jeg tror ikke bistanden kommer til å overleve så mye lenger, sier han.

Han trekker linjer tilbake til 1950-tallet.

– Den historiske utformingen av norsk bistand handler om å hjelpe fattige mennesker, men den handler også om å få til noe samlende innad i Norge. Der ser du begynnelsen på det Tvedt omtaler som et godhetsregime. Vi lager et bilde av oss selv som en humanitær stormakt, sier han.

Antropologen mener problemet med bistand er at vi later som om den løser problemene med fattigdom og skjevfordeling.

– Det gjør den ikke. Vi får god samvittighet og later som om vi løser problemet. Men bistanden har alltid vært apolitisk, den handler aldri om å ta et oppgjør med vår egen maktposisjon, sier han.

– Tvedt sa i talen sin at norske forskningsinstitusjoner har akseptert en rolle der oppgaven er å føre videre statens politikk med andre midler, og la vekt på at staten finansierer så å si all forskning om forhold utenfor Europa. Står det så dårlig til?

– Det handler ikke om at forskerne har gitt opp sin uavhengige posisjon, men pengene til u-landsforskning går gjennom Forskningsrådet, som igjen styres fra departementet. Forskerne vil ikke være statens lakeier, men for å få penger, legger mange seg tett opptil allerede eksisterende formuleringer. En stor del av pengene er bundet opp til programmer som ofte har sterke normative føringer, som at forskningen «må ha et fattigdomsperspektiv». Det gjør at forskerne snakker det rette språket i søknadene sine, men når pengene er på plass kan de likevel få gjort det de ønsker, sier han.