Blitz har blitt gjenstand for debatt etter Nato-demonstrasjonen i forrige uke der det kom til konfrontasjoner mellom demonstranter og politi. Rød Ungdom-leder Mimir Kristjansson hevdet i forkant av demonstrasjonen at medlemmer av Blitz planla bråk. Han ba Blitz om å gjøre sitt beste for å stoppe demonstranter som ville ty til vold. Selv hevder Blitz at de gjorde nettopp det. Men demonstrasjonen førte likevel til at én ting ble diskutert: Blitz, ikke Nato. I gårsdagens Klassekampen reagerte Ingrid Fiskaa fra Fredsinitiativet og Mimir Kristjansson fra RU på det.

Danmarks svar på Blitz, bz-erne, har ført en kamp for å beholde sitt ungdomshus. Kampen om ungdomshuset har brakt på bane en debatt om metoder også der. Den danske forfatteren Peter Adolphsen, som selv har vært bz-er, tar til orde for å se på gatekampene som en symbolsk kamp. Det demonstrantene gjør er å fysisk motsette seg den politiske makten ved å angripe denne maktens representanter, argumenterer han.

Selv om man ikke mener konfrontasjonene må stanse, vet alle at man ikke kan vinne på gaten, mener Adolphsen. «Som dere har kjent på kroppen, vil panserne alltid svare på dette angrep med et tifold motangrep».

På grunn av det skjeve styrkeforholdet mellom politi og demonstranter er gatekampen en symbolsk handling, argumenterer han. Derfor gjelder det å vinne fortolkningen av den. Han la fram et forslag til hvordan man best gjør dette, formulert i et åpent brev som sto på trykk i avisa Information: Ved for eksempel å ikke kaste stein, men blomster – eller bamser.

Angriper ikke aksjonistene

Adolphsen har grunnlagt den venstreradikale aksjonsgruppa «Blød Front» som blant annet kastet bamser i protest mot politikernes behandling av ungdomshuset. Men Peter Adolphsen vil ha seg frabedt nettopp en påstand om at demonstrantene bør gå «fra brostein til bamser». Det er en mediekonstruksjon, mener han. «Vi hyller alle som kjemper mot normaliseringen og forholder oss prinsipielt ikke til hvilke våpen de benytter,» sa Blød Front i en tale.

– Likevel bruker dere spesielle metoder. Er ikke det motivert av at dere synes slike metoder mangler?

– Personlig synes jeg det er kontraproduktivt med vold. Men det er en hersketeknikk at venstresida hele tiden tvinges til å ta avstand fra voldelige metoder, når mediene ikke interesserer seg for noe som helst hvis det ikke er vold i luften. Selvfølgelig skal man også diskutere metodene man tar i bruk. Men en liten promille vil alltid mene at militant aktivisme er veien å gå. Det kan man ikke fjerne.

– Men man kan supplere det?

– Ja. Så får mediene noe annet å fortelle om enn historier om brostein.

Inspirerende?

Blød Front er ikke blant de største eller mest aktive danske aksjonsgruppene. «Foreningen for flere operahuse» er en av de mange gruppene som bruker humor, ironi og iscenesettelse for å nå ut med sitt budskap. Foreningen har blant annet som slagord «Kultur er noe man kjøper, ikke noe man skaper», og lager offentlige selskap der de opptrer som fiffen. Og aktivistene som deltok i kampen for ungdomshuset arbeider ikke bare på gata:

– Nå arbeides det stort med å formulere en visjon for hva slags Danmark og hva slags København bz-erne vil ha, forteller Rene Karpantschof.

Han har skrevet doktorgradsavhandling om «Gatas parlament»; hvordan kollektive aksjoner bidro til utviklingen av politikken på seint 1800-tall. Også han er tidligere bz-er.

Han mener aktivistenes bruk av metoder går i bølger – og at det fremfor alt henger nøye sammen med hva politiet og politikerne gjør.

Fra grasrot til cocktails

– Demonstranter og aktivister i bz- eller ungdomshusbevegelsen har brukt alle teknikker: underskriftinnsamlinger, fredelige demonstrasjoner og fantasifulle happenings. Mest brukt er alminnelige grasrotaksjoner, men mest kjent er mer dramatiske, og iblant meget militante aksjonsformer som kollektiv steinkasting, bruk av molotovcocktails eller slagvåpen. Selv om aktivistene selvsagt er personlig ansvarlig for dette, så er flere med på spillet. Bruken av de militante aksjonsformene øker på grunn av samspillet mellom politikere, politi og demonstranter, sier Karpatschof.

18. mai 1993, da mange demonstranter ble skutt av politiet, skapte en ny situasjon:

– Etter det har vi hatt et helt annet politi i Danmark. De er mer militariserte og spesialiserte på urobekjempelse. Derfor har aktivistene skiftet taktikk til mer fredelige aksjonsformer, og satser mer på allianser med andre. Nå har selve ødeleggelsen av ungdomshuset og politiundertrykkelsen igjen skapt en radikalisert mentalitet.

Gata som redskap

Det har ikke lyktes Klassekampen å komme i kontakt med Blitz. Huset har pressekontakter som ikke går ut offentlig med sine etternavn eller telefonnummer, og må kontaktes via omveier. De har ikke ønsket å uttale seg til media. Også bz-erne stenger iblant av for mediene, sier Karpatshcof.

– Men det er jo vanlige folk som leser avisene. Vil de ikke nå ut?

– Dette kan man undres over. Aktivistene på ungdomshuset har gjort et stort arbeid i å skape allianser, og det bringer dem ofte ut i mediene. Men i noen situasjoner stenger de av for mediene, fordi de har erfaringer med mediene som makthavernes forlengede arm. Men da glemmer man at det er via mediene at folk blir informert. Det er en naturlig reaksjon, men et faremoment for bevegelsen. Kampen for ungdomshuset hadde ikke blitt så stor hvis de ikke hadde nådd ut med sitt budskap.

– Er det ikke forskjell på når man opptrer som en interesseorganisasjon for å beholde sitt eget hus, og når man opptrer som en politisk aktør sammen med andre i en sak som har bred støtte? Da kan man vel ikke bare ta hensyn til hva som gagner ens egen bevegelse?

– Dette er bevegelser som ikke har ressurser som sterke organisasjoner, ikke rutinemessig adgang eller institusjonalisert politisk innflytelse, og ikke noe parti. Det betyr at den viktigste ressursen for innflytelse er aktiviteter på gata. Det har også en eksistensiell betydning, fordi deres måte å leve på står på spill. Kampen for livsformen gjør at den politiske kampen blir mer motivert enn for andre som står på gata for en politisk sak. Deres viktigste våpen er å være i gatene. Sånn sett er denne delen av venstresida en spesiell politisk aktør.