Wolfowitz
- De nykonservatives yppersteprest Paul Wolfowitz er i mildt sagt hardt vær etter avsløringene om at han sikret sin kjæreste Shaha Riza jobb og lønnsøkning. Det er snart bare George W. Bush som holder sin beskyttende hånd over Wolfie, og mannens dager som sjef for Verdensbanken kan være over når styret i banken nå behandler framtida hans. Wolfowitz har blitt en belastning for banken, og man ønsker forståelig nok å kaste ham over bord. Fortellingen er at handlingene hans har svekket tilliten ikke bare til ham selv, men også til Verdensbanken, og at det derfor er nødvendig å kaste ham for å gjenvinne tillit til banken.
- Det er et stort problem med denne fortellingen. Som forfatteren og journalisten Naomi Klein påpeker i britiske The Guardian er ikke den manglende tilliten til banken knyttet til en manns hyklerske handlinger, den er knyttet til et årelangt hykleri fra banken selv. Troverdigheten til Verdensbanken ble, som Klein skriver, grundig knekt «da den tvang skolepenger på studenter i Ghana, i bytte mot et lån; da den krevde at Tanzania privatiserte sitt vannsystem». Som Klein påpeker bryr nok folk i Ecuador seg heller lite om Wolfowitz’ kjæreste, for dem er det mer presserende at banken i 2005 holdt tilbake 100 millioner dollar etter at landet vågde å bruke noe av oljeoverskuddet på helse og utdanning. Lista er lang. Verdensbanken har spilt en sentral rolle i en handelsliberalisering, som ifølge beregninger fra Christian Aid har kostet landene sør for Sahara 272 milliarder dollar de siste 20 årene, og dette er en utvikling som bare fortsetter. Det vestafrikanske landet Mali skal nå privatisere det statlige bomullsselskapet etter ti år med
press, der Verdensbanken har holdt igjen millioner av dollar i lån. - At de som ønsker banken alt vel ønsker å kaste Wolfowitz over bord, er fullt forståelig. Men som Klein påpeker er det ingen grunn til å delta i forsøket på å renvaske bankens historie gjennom å gjenta fortellingen om at ryktet til organisasjonen har blitt skitnet til av én enkelt mann. Vi slutter oss derfor til kravet fra Naomi Klein: La skipet gå ned med kapteinen.
