Idet Nato-landenes utenriksministere setter seg ned ved middagsbordet i Oslo rådhus i kveld, raser krigen for fullt i Afghanistan: «Operasjon Akilles», den siste i rekken av Nato-offensiver det siste året, har som mål å renske ut Taliban-opprørere fra de nordlige delene av Helmand-provinsen sør i landet.

Nato-styrkene har forsøkt å kvele Talibans mye omtalte våroffensiv, men opplever at den har kommet i form av desentraliserte, sporadiske, men målrettede aksjoner – selvmordsbomber, veibomber og bakholdsangrep – mot Nato-styrker og Kabul-regjeringens hær og politi.

Angrepene, bare i ukene foran Nato-møtet i Oslo, strekker seg fra provinsene Helmand og Kandahar i sør, gjennom Zabul og Ghazni til Kabul og naboprovinsene Laghman og Kapisa, og til Kunduz i nord.

Nato advarer nå mot økende Taliban-virksomhet også nord i Afghanistan, og har sirklet inn fem områder nord for fjellkjeden Hindukush. De norske styrkene befinner seg foruten Kabul i Faryab-provinsen i nord.

Økt skepsis

Skepsisen til Afghanistan-oppdraget øker nå blant flere Nato-land. Tirsdag ble et forslag i det kanadiske parlamentet om å trekke ut landets styrker innen februar 2009 nedstemt med kun 16 stemmer. 54 kanadiske soldater har mistet livet i Afghanistan. Også i land som Nederland øker motstanden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier til Dagbladet at han er «grunnleggende skeptisk til datoer for tilbaketrekking fordi datoene tar all oppmerksomhet fra utfordringen.»

– Jeg tror ikke utenriksministeren kjenner til historikken i Afghanistan, sier professor Johan Galtung til Klassekampen. Fredsforskeren, som i går holdt innledning i Oslo om Afghanistan på en av fredsbevegelsens markeringer mot Nato-toppmøtet, viser til britenes invasjoner av Afghanistan, først i 1839, så i 1878 og i 1919 – og ikke minst den sovjetiske okkupasjonen, som varte fra 1979 til 1989 og endte som en katastrofe for Sovjetunionen.

– Det samme vil skje med Nato. De har ingen sjanse militært, av to enkle grunner: For det første har motstanderne 1,3 milliarder muslimer å trekke på. For det andre har de ingen tidsbegrensning. De har ingen planer om å kapitulere. Det står ikke et telt et sted med to stoler og et feltbord, der partene skal skrive under på et ark, påpeker han.

– Nato har ingen sjanse. De vil oppleve samme situasjon som man har i Irak. Afghanistan er Irak i langsom kino.

Desperate forhold

Tenketanken Senlis Council anslår at rundt 4000 sivile afghanere ble drept i 2006 under de 2000 bombetoktene Nato gjennomførte i Sør-Afghanistan.

Ifølge organisasjonens undersøkelser sier over 80 prosent av afghanerne i tre provinser sør og øst i landet at de ikke klarer å skaffe nok mat til familien, mens like mange mener at den internasjonale tilstedeværelsen ikke hadde hjulpet dem overhodet.

– Vår utenriksminister sier altså at Nato må lykkes i Afghanistan. Det er helt forferdelig. Problemstillingen er ikke å gjøre Nato vellykket. Problemstillingen må være å hjelpe det afghanske folk, sier Galtung.

Han mener Norge og Nato nå står i Afghanistan «som gjengjeld» for at alliansen ikke ble med i invasjonen av Irak mars 2003.

– Man dreper afghanere for å tekkes amerikanerne. Det er dypt uanstendig.

Fem punkter for fred

Galtung legger fram fem punkter for en mulig fred i Afghanistan:

* Opprettelsen av en koalisjonsregjering der Taliban er representert. «Hundre prosent Taliban er uutholdelig. Men null prosent Taliban er umulig.»

* Afghanistan som forbundsstat. Afghanistan er ikke en enhetlig stat som kan styres fra Kabul, og «spesielt ikke av utlendinger».

* Et sikkerhetssystem som ikke alene er basert på Sikkerhetsrådet, der verdens 56 muslimske land ikke er representert. Et slikt system bør være i samråd med Organization of the Islamic Conference (OIC), som består av muslimske land verden over.

* Et sentralasiatisk felleskap, bestående av Afghanistan og alle dets muslimske naboland. For eksempel noe lignende Shanghai Cooperation Organisation (som består av blant andre Kina og Russland).

* Prioritering av afghanernes fundamentale behov, som mat, husly, helse og undervisning. Galtung avviser Norge og Natos argumenter om at styrkene skal legge til rette for humanitær hjelp.

– Riv av dem uniformene. Bruk ikke menneskers fundamentale behov for å legitimere militær tilstedeværelse. Det er uanstendig å spekulere i afghanernes nød for å legitimere militær tilstedeværelse, mener han.

Dinosauren Nato

Johan Galtung mener at Nato er «en dinosaur», som holdes i live «selv om dens funksjonelle levetid er utløpt».

– Man har gitt alliansen en ny funksjon, den har gått fra å være en defensiv til en offensiv allianse. Man har utnevnt en ny fiende. Og denne fienden blir mer og mer identisk med islam. De prøver fortvilet å skille mellom islamisme og islam, uten å vite at de mobiliserer opp til 1,3 milliarder mennesker i verden, sier han.

– Nato-landene kunne reddet seg selv ved å stå opp og ta avstand fra retningen dette tar, og slik inngå i historien som helter. Men den rollen er de ikke voksne nok til å ta.