Folk flest som stemmer på Fremskrittspartiet ligger langt til venstre når det kommer til økonomisk politikk. Det kommer fram av Magnus Marsdals nye bok «Frp-koden». Marsdal refererer til en samtale med en Frp-velger fra en kjøretur i Cheveroleten hans. Han snakker om at Norge har et kjempeproblem med innvandring. Men så kommer det som kanskje overrasker: Han mener kapitalismen er et vel så stort problem. «Vi er i ferd med å få et veldig skille her i landet. De rike har altfor mye. Og de blir mer griske,»sier Frp-velgeren.

Marsdal ser nærmere på dette tilsynelatende spriket mellom holdninger og partitilhørighet ved å undersøke hva «Frp-folk flest», en gruppe som omfatter de rundt 60 prosent av Fremskrittspartiets velgere, som tjener under 300.000 kroner i året, mener i konkrete saker. Han sammenlikner holdningene deres med hva «Ap-folk flest» mener, altså det sjiktet av Arbeiderpartiets velgere som ikke har høyere utdanning, en gruppe som utgjør rundt 60 prosent av partiets velgere. Deres holdninger sammenliknes med de 15 prosentene av Arbeiderpartiets velgere som har mer enn fire års høyere utdanning, av Marsdal døpt «Jens & Jonas-klassen» etter statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre.

To akser

Ut fra ståsted i såkalte verdispørsmål om bistandspolitikk, interesse for internasjonal politikk, syn på innvandring og miljøbevissthet, står Jens & Jonas-klassen lengst til venstre. Frp-erne havner lengst til høyre, også sammenliknet med Ap-folk flest. Det er når spørsmålene dreier seg om økonomisk politikk bildet blir et annet: Påstanden «De ansatte bør ha mye større innflytelse på sine arbeidsplasser» får langt større oppslutning blant arbeidervelgerne i både Ap og Frp enn den får blant eliten i Ap. På spørsmål om hvorvidt det skal være høyere skatt på høyere lønninger, er resultatet det samme: Frp-folk flest stiller seg til venstre for elitesjiktet i Arbeiderpartiet.

Hvordan har det seg at Frp-velgere som står til venstre i den økonomiske politikken likevel stemmer så langt til høyre? Marsdals svar er at høyre- og venstreaksen ikke er forsvunnet, men at det er to av den: En økonomisk, basert på spørsmål om fordeling, og en verdipolitisk, basert på spørsmål om innvandring, likestilling, u-hjelp og miljøvern.

Det er forsker Ottar Brox langt på vei enig i. Han mener venstrepartiene har forsømt fordelingspolitikken, med tanke på både fordelingen av statsbudsjettet og i utviklingen på arbeidsmarkedet.

– Vi har ikke vært gode nok til å få velgerne til å huske på at Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti, og på lang sikt vil deres politikk gjøre oss likere det amerikanske samfunnet. Mens vi har en minstelønn på rundt 90 til 100 kroner for voksne, er minstelønna i USA fra 40 til 60 kroner. Vi må få folk til å forstå at Frps prinsippielle politikk vil være en katastrofe for dem som har det dårligst i Norge, sier han.

Fortier virkningene

– Hvorfor tror du folk stemmer på Frp selv om de står langt til venstre i økonomiske fordelingsspørsmål?

– Den økonomiske politikken presenteres ofte som en naturnødvendighet, som et «sånn må det være». Det framstår sjelden som om det finnes noen reelle valg, sier hun.

Hun mener Frp er gode til å la vær å snakke om mye av politikken sin.

– Virkningen av liberalisering av næringslivet og privatisering av offentlige tjenester er det sjelden de sier noe om.

Historiker Inger Bjørnhaug har jobbet med norsk arbeiderbevegelses historie.

Dansk parallell

Fenomenet er ikke særnorsk: I det danske politiske landskapet ligger Dansk Folkepartis velgere lengst til venstre i spørsmål som handler om bevilgninger i helsepolitikken og pensjonspolitikken. Professor ved Aarhus Universitet Jørgen Goul Andersen har ledet et forskningsprosjekt som har tatt for seg utviklingen i dansk politikk de siste 30 årene.

– Dansk politikk er vendt opp ned. Verdispørsmålene har fått stadig større vekt, særlig innvandring. Velgere som tidligere hadde det godt med sosialdemokratiet, tar nå avstand fra det fordi de er uenig med sosialdemokratene når det kommer til verdispørsmål. Holdninger som ikke betydde noe tidligere har plutselig blitt det viktigste, sier han.

Han mener noe av årsaken er at høyresiden og sosialdemokratene blir stadig likere hverandre.