«Everybody not living in New York is in some sense kidding,» sier skuespiller og regissør Ed Norton i filmen «Keeping the Faith» («Tro, Håp og Kjærlighet»), og det er selvsagt ikke sant, men at det er noe eget med New York er, som det heter, hevet over enhver tvil. Central Park, Alphabet City, Coney Island. Gule drosjer, høye hus, fantastisk pizza.

Forfatteren Tom Wolfe, en av byens knappe 20 millioner innbyggere, har sagt at kulturen er en like naturlig del av byen som været er det. En annen av disse knappe 20 millioner innbyggerne er forfatter Dara Horn – nylig kåret av Granta Magazine til en av amerikas beste unge romanforfattere.

Nå lanseres hun på norsk for første gang med romanen «Den kommende verden» («The World to Come»), og vi snakker med henne om boka, byen og, skal det vise seg, en baby.

Familie

«Den kommende verden» åpner med at et Chagall-maleri blir stjålet fra Det Jødiske Museum i New York. Utfra denne hendelsen rulles det så opp en rik fortelling som strekker seg tilbake i tid, til både Russland og Vietnam.

Horn tok nylig doktorgrad i hebraisk og jiddisk litteratur, og forteller at romanen mer eller mindre vokste ut av forskningen hennes.

– Som mange andre forfattere har også jeg en karriere ved siden av skrivingen. Jeg har ledet seminarer ved universitetene i New York, samt redigert fagbøker på området, som har vært til stor hjelp for romanarbeidet. Utover det har jeg ei ett år gammel datter og nummer to på vei, så jeg er veldig travel om dagen. Jeg lever et konvensjonelt og familieorientert liv i New York. Ingen bokhemfakter med lange dager på alle kaffestedene, selv om det er morsomt å late som innimellom. Men jeg elsker å reise når sjansen byr seg, og jeg har vært turist i drøyt femti land verden over – også i Norge.

Vips

– Hvordan var det å bli pekt ut av Granta Magazine til en av de mest lovende unge amerikanske romanforfatterne?

– Det var forbløffende, skal jeg være ærlig, og jeg føler meg selvsagt beæret. Når det er sagt: timinga til kåring gjør det litt vanskelig for meg å ta helt av. Granta kommer ut den samme uka som jeg har termin. Jeg har, som du forstår, andre ting å tenke på, og jeg tviler vel på at ungen min kommer til å bli så veldig imponert av kåringen.

Vi ler litt. Dara Horn i New York, undertegnede Oslo.

– Hvor fikk du historien i «Den kommende verden» fra? Jeg leste et sted at tyveriet du skriver om faktisk skjedde?

– Stemmer. For et par år siden utstilte Det Jødiske Museum i New York en rekke Chagall-bilder. En av kveldene ble det arrangert cocktailfest. En eller annen gikk da inn på festen, og ut igjen med en Chagall under armen. Jeg leste om det i avisa og tenkte: «hvem i alle dager går på fest og stjeler et Chagall-maleri?» Og vips hadde jeg en hovedperson.

To forløp

Men Chagall interesserte Dara Horn også utover et frekt tyveri på Manhattan. Gjennom doktorgradsstudiene av jiddisk litteratur, snublet hun regelmessig over jiddiske bøker illustrert av nettopp Chagall, og hun begynte å lure på forholdet mellom den franske maleren og disse fortatterne.

– Hvorfor og hvordan kjente han dem? Jeg fant ut at en av Chagalls første jobber var som kunstlærer for foreldreløse, jødiske barn i Russland. Det interessante var at også de andre lærerne på hjemmet var ledende avantgarde forfattere og/eller kunstnere, og at de bodde sammen den tiden de underviste. Chagalls romkamerat var den jiddiske forfatteren Der Nister, som jeg elsker, selv om bøkene hans ikke er særlig kjente lenger. Og jeg tenkte at det ville være interessant å følge disse to kunstnernes utvikling.

Romanen har altså to historieløp: tyveriet, samt Chagall og de jiddiske forfatterne – særlig Der Nister.

Galt

– Historien din om Chagall og Der Nister bærer i seg en rekke fundamentale spørsmål om kunst, kanskje særlig: hvorfor overlever en kunstners arbeider, mens en annens blir glemt? Hvilke tanker har du gjort deg om det?

– Vi liker jo å tro at «Historien» er en rettmessig dommer i disse spørsmålene. At sterk kunst alltid vil overleve og få den oppmerksomheten den fortjener, og at det som blir glemt fortjener denne glemselen. Som forsker på jiddisk litteratur, vet jeg at det ikke er riktig. Ved hjelp av litt flaks og tilfeldigheter kom Chagall seg ut av Russland og endte opp i Vesten hvor han levde til å bli 97 år gammel og en verdenskjent kunstner. De jiddiske kollegene hans fra barnehjemmet bestemte seg alle for å bli i Russland og betalte, neste alle, med sitt liv da Stalin bestemte seg for å utrydde jødisk kultur i Russland. Flere av forfatterne Chagall jobbet sammen med ble drept på samme dag i 1952. Der Nister døde i et Gulag i 1950.

Bøker ble brent. Brev og dagbøker likeså. Stalin lyktes, sier Horn, i å utrydde store deler av den jødiske kulturen, og det er vanskelig, fortsetter hun, å godta Stalins operasjon som historiens rettmessige dom over en kunstnergruppe.

Horn har oversatt en rekke tekster og historier fra flere av disse ukjente jiddiske forfattere i romanen sin, og sier at noe av det mest tilfredsstillende etter at boken kom ut har vært lesere som har sagt til henne de ikke kjente til disse jiddiske forfatterne fra før, men at de nå skal sette seg inn i det.

– For noen vekkes de til live igjen, og det er det beste som kunne skjedd.

Stort, lite

For ikke lenge siden skrev Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven om det universelle kontra det partikulære i norsk samtidslitteratur, med flest kvinnelige forfattereksempler på den partikulære sida. Kanskje godt å se, da, at Dara Horn foreløpig virker ute av stand til å skrive noe annet enn «universelt».

– Du har rett i det, jeg er nok ingen hverdagsforfatter. Jeg har prøvd å skrive såkalt «små» historier, men de ender alle opp i store sveip. Det som kanskje interesser meg mest er hvordan handlinger uført på et eller annet lokalt kjøkken ofte inngår i et større sosialt mønster, som resultater av en lang rekke kanskje uante historiske innflytelser.

– Alle i romanen min gjentar tidligere generasjoners valg og oppførsel, og det leder til katastrofer nå som den gang. Jeg tror vi alle lever sånn. Det hjelper ikke å være klar over det. Selv det meste grunnleggende ved livene våre, for min del: at jeg er amerikansk, er bestemt av mine forfedres valg. Og alle valgene jeg tar hver dag, som del av min private hverdag, kan få uante konsekvenser i en ukjent framtid. Jeg tror det såkalt universelle er et produkt av det partikulære – og vice versa.

Det nye

Tittelen «Den kommende verden» viser til Jødedommens forståelse av de siste dager, det andre kaller dommedag (og andre igjen helt andre ting); men romanen er verken religiøs eller spirituell av den grunn, forklarer Horn.

– Tvert imot, egentlig. Jeg tror det er en roman som ber rasjonelle mennesker grunne litt over grensene til livene våre, fødsel og død. Rasjonelle forklaringer tilfredsstiller som regel ikke spørsmålene rundt disse. Og kanskje handler romanen om at åndelighet og hverdagslighet ikke er så forskjellig fra hverandre, kanskje er det én og samme ting.

– Hva med din hverdag om dagen? Skriver du nye ting? Hva skjer?

– Jeg jobber på en ny roman. Om en jødisk soldat som blir både leiemorder og spion i den amerikanske borgerkrigen. De to første romanen mine har stort sett handlet om den europeiske identiteten, men jeg er en fjerdegenerasjons amerikaner, og jeg fikk lyst å skrive noe om den delen av forhistorien min. Akkurat nå ligner den lite på de første bøkene mine, i det at den er veldig konsentrert hva tid og sted angår, og veldig plot-styrt. Men spør du meg det samme om et års tid, tipper jeg at svaret vil bli svært annerledes.

Vi ler igjen. I hver vår by igjen. I hver vår uoversiktelige hverdag igjen.