Som forfatter har østerrikeren Peter Handke en mer enn alminnelig utviklet sans for symbolikk. Neppe tilfeldig, derfor, at hans siste Balkan-besøk fant sted nettopp under påskehøytiden – i et år hvor den serbisk-ortodokse kirken, som følger den julianske kalenderen, for en gangs skyld feiret påske samtidig med Vest-Europas protestanter.

Dessuten: Da Handke og hans kumpaner landet i Pristina, hadde Sikkerhetsrådet bare et par dager tidligere innledet sin endelige diskusjon om Kosovos framtid. FNs fredsmekler Martti Ahtisaari har foreslått at den serbiske provinsen tilkjennes «uavhengighet under internasjonalt oppsyn», et forslag som støttes helhjertet av USA og EU. Russland og Serbia ønsker i stedet å kalle partene tilbake til forhandlingsbordet. Signalene så langt tyder ikke på noen snarlig løsning.

Hvor Peter Handke står i saken, er slett ingen hemmelighet. Han har vært opptatt av det serbiske folkets skjebne siden tidlig på 1990-tallet. I 1996 skapte han mediestorm med reiseskildringen «Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina», undertittel: «Gerechtigkeit für Serbien» («Rettferdighet for Serbia»). Åtte år senere besøkte han Slobodan Milosevic i fengselet i Haag. For mange var begeret fullt da han i fjor opptrådte som taler i Milosevics begravelse. Men er det riktig som Handke selv sier, at han bare vil understreke at det serbiske folket «verken er stort bedre eller stort dårligere enn alle andre», eller tjener uttalelsene hans til å bagatellisere folkemord?

Politiske motiver

Målet for Handkes påskeutfart var den serbiske landsbyen Velika Hoca, cirka 60 kilometer vest for Pristina. Her lever om lag 700 serbere i en liten enklave beskyttet med piggtråd. Arbeidsledigheten er på skyhøye 70 prosent, og de fleste unge har for lengst rømt til Beograd. Tidligere var landsbyen viden kjent for sine middelalderkirker og sin vinproduksjon. I dag står de fleste av bygningene og forfaller, og lokalbefolkningen tør bare å skjøtte de aller nærmeste vinrankene – de som ligger i skråningen under den stedlige KFOR-posteringen. For bare et par år siden skal to unge serbere ha blitt skutt ute på markene.

Med seg på reisen hadde Handke sin datter, journalisten Eckart Spoo, skuespillerne Rolf Becker og Käthe Reichel (sistnevnte spilte i sin tid under Bertolt Brecht ved Berliner Ensemble), samt den sittende Berliner Ensemble-direktøren Claus Peymann. Sistnevnte tok initiativ til en alternativ «Heinrich-Heine-Preis» etter at Handke i fjor måtte frasi seg Düsseldorfs tradisjonsrike litteraturpris ved samme navn. Årsaken var at Düsseldorfs lokalpolitikere fant Handke politisk uspiselig, og intervenerte mot tildelingen. Claus Peymann fikk på kort tid samlet inn en prissum på 50.000 euro fra private givere – som Handke så besluttet å gi videre til innbyggerne i Velika Hoca.

Til avisa Die Zeit sier Handke at han primært ville «bli kvitt pengene». Men under selve overrekkelsen la han ikke skjul på sine politiske motiver: «Jeg takker alle innbyggerne i Velika Hoca for at de er blitt igjen her, for at de fortsatt lever her». Borgermester Dejan Balosevic erklærte på sin side at pengegaven – for øvrig ingen liten sum etter serbisk standard – «gir oss tilbake troen på menneskeheten, på det kristne Europa». Pengene skal i første omgang brukes til å pusse opp den lokale barneskolen.

Tredje vei

Overrekkelsen blåser nytt liv i kontroversene rundt Handkes skikkelse. Selv later forfatteren til å ta det hele med knusende ro. På spørsmål fra en lokal journalist om hvordan han oppfatter den beske kritikken, svarte Handke på serbisk: «Alt i orden. Ingen aggresjon. Alt under kontroll» – cve pod kontrolum.

Men er Handke primært dikter eller politiker? Selv hevder han at han aldri har tatt parti i stridighetene på Balkan: «Jeg har fortalt historien om et ufortalt land. Når jeg har vært her nede, har jeg alltid tatt avstand fra patos og nasjonalisme. Jeg har alltid bare sagt: Jeg er her. Og jeg var her også under krigen.»

Handkes fascinasjon for Balkan kan muligens forklares historisk-biografisk. Moren hans var av slovensk avstamning, og han vandret mye i de slovenske fjellene som ung. Ifølge Wolfgang Büscher i Die Zeit representerte det tidligere Jugoslavia for Handke et «virkelig land»; et multikulturelt rike som ved egen kraft frigjorde seg fra Hitler, og som med Tito i ledelsen forsøkte å stake ut en «tredje vei» mellom de store blokkene i vest og øst. Jugoslavia er selve «stedet for hans [Handkes] diktning».

Og Handke underbygger analysen i sine siste uttalelser. Støtten til Serbia begrunner han nemlig litterært: «Ingen har fortalt dette folkets historie, ingen har beskrevet dette landskapet. Dette interesserer meg som forfatter; jeg interesser meg for uideologisk, tendensløs beskrivelse og fortelling. I løpet av alle disse årene med krig […] har ingen beskrevet Serbia, og det gjør meg ganske enkelt brennende interessert.»

Og:

«Den såkalte verden er i Velika Hoca den sanne verden. Hvis det ikke fantes noe Velika Hoca, fantes det heller ingen virkelig verden.»

Siste akt

Hva så med støtten til avdøde Slobodan Milosevic? Er den egentlig en «støtte», en «sympati», eller noe tredje? Da Die Zeit spør Handke hvorfor han opptrådte i Milosevics begravelse, svarer Handke først med aggresjon: «Hvis du ikke har forstått det, kan jeg ikke forklare deg det.»

Så forsøker han likevel: «Jeg ville være et vitne. Med Milosevic opphørte Jugoslavia. Ved denne siste akten ville jeg være til stede. Jeg er forfatter, og har ellers ingenting å forklare.»