Klassesamfunn
- Ferske tall fra det tekniske beregningsutvalget viser at den inntektsmessige avstanden mellom vanlige lønnsmottakere og toppledere er raskt økende. For toppledere i bedrifter med over hundre ansatte var lønnsveksten i fjor på 14 prosent, mens den lå på 3,6 prosent for industriarbeidere. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå økte lønnen til ledere i selskaper med over 250 ansatte i gjennomsnitt med 20,3 prosent i fjor. Det er fem ganger så mye som for vanlige lønnsmottakere.
- Disse tallene, som ikke inkluderer kapitaleierne, bekrefter inntrykket av at overklassen stikker av med stadig større andel av det samfunnsmessige overskuddet. Det er svært bekymringsfullt, og utgjør en økende trussel mot den nordiske velferdsmodellen, ettersom økende inntektsforskjeller fører til økt press på solidariske og kollektive velferdsordninger. Samtidig som klasseforskjellene øker, ser det ut til at klassesamfunnet sementeres. En dansk avhandling om sammenhengen mellom klassebakgrunn og inntekt, utført av samfunnsforsker Trond Beldo Klausen og omtalt i den danske avisa Arbejderen, viser at selv når arbeiderbarn får samme utdannelse og karakterer som barn fra mer privilegerte familier, tjener de 10-15 prosent mindre.
- De klassebestemte lønnsforskjellene er høyest i samfunnsvitenskapelige og andre «bløte» fag, mens de er nesten fraværende for naturvitenskapelige stillinger. For samfunnsvitenskapelige jobber spiller åpenbart nettverk og sosial kompetanse en større rolle, mens det blant leger og biologer er viktigst med konkrete kvalifikasjoner. Den største klassebestemte lønnsforskjellen er blant jurister, der en jurist med foreldre som er akademikere eller ledere, i løpet av karrieren kan tjene rundt fire millioner kroner mer enn en kollega med bakgrunn i den ufaglærte arbeiderklassen. Samtidig bidrar skolen i stadig større grad til å opprettholde og forsterke forskjellene. For 25 år siden hadde barn av ufaglærte foreldre tre ganger så stor risiko for ikke å få en utdannelse som en jevnaldrende fra akademikerhjem. I 2001 var risikoen steget til syv. Klassesamfunnet lever altså i beste velgående – tross alle postmoderne teorier om det motsatte.
