Er norske Shakespeare-oversettelser gode nok?

Spørsmålet har blitt stilt av skuespiller Cecilie Lundsholt, som har skapt debatt i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. Hun er utdannet i England, og ble overrasket da hun kom tilbake til Norge og så hvor store forskjeller det er mellom landene.

For Shakespeares stykker ble trykt i ulike versjoner, hvor det også finnes store variasjoner i noen av stykkene. De siste tiårene har engelske forskere og teaterfolk argumentert for å ta i bruk The First Folio, som den heter, utgaven som kom i 1623, syv år etter Shakespears død. Folioutgaven ble satt sammen av to av skuespillerne i Shakespeares trupp, og Lundsholt mener det er den beste teksten i villnisset av Shakespeare-versjoner som eksisterer. Det er hun forbauset over at norske oversettere ikke mener:

– Mange norske oversettere jeg har snakket med ser på folioteksten som en utgave for spesielt interesserte akademikere. De har heller ikke hørt om at skuespillere bruker folioutgaven aktivt, men jeg bruker den teksten som et praktisk verktøy, sier Lundsholt, som har skapt debatt ved å hevde at dét bør oversettere også gjøre.

Kort oversettertradisjon

Lundsholt mener folioutgaven er viktig fordi Shakespeare skrev inn regi i teksten, små hint som er verdifulle for skuespilleren. Mange av disse hintene finnes bare i folioutgaven, og da går norske lesere og skuespillere glipp av nyansene dersom oversetterne ikke legger folioutgaven til grunn. Som eksempel viser Lundsholt til bruken av høflig form:

– I Macbeth er det en krangel mellom mann og kone, hvor hun i en scene vekselsvis bruker «De» og «du» som taktikk for å oppnå ulike ting, ved å holde distanse eller skape nærhet. Det gir viktig informasjon til en skuespiller som skal framføre dette på scenen: Sier hun «De» i teksten, kan man ikke som skuespiller samtidig legge armene rundt mannen hvis man vil være teksttro – for da signaliserer teksten distanse.

– Får vi bedre teater dersom oversetterne baserer seg på folioutgaven?

– Ja, det tror jeg. Den norske oversettertradisjonen for Shakespeare er kort, gode oversettelser kom først i 1920-årene. Min yrkesgruppe uttrykker seg ikke så ofte på trykk. Men jeg vil gjerne bidra til debatt, så oversettertradisjonen kan utvikle seg.

Holdningsendring

Da lyriker Øyvind Berg oversatte Hamlet hadde det gått førti år siden den forrige oversettelsen. Han var den første i Norge som baserte seg på folioutgaven i sin oversettelse.

– Det ble sett på som sært. Det var nesten ingen som kjente til og leste folioutgaven, som hadde tatt seg bryet med å skaffe den, sier Berg til Klassekampen.

– Ser vi en holdningsendring nå?

– Det virker sånn, også i England og Tyskland.

– Hvorfor har folioutgavens status blitt høyere de siste årene?

– Dette har pågått de siste 20-30 årene, og holdningsendringen kan være et resultat av at den romantiserte forestillingen om forfattergeniet har avtatt og at man har fått mer fokus på kollektive skaperprosesser. Shakespeare var selvfølgelig en stor dikter, men han arbeidet i et arbeidskollektiv og var avhengig av de andre. Det er ingen grunn til å ikke bruke folioutgaven selv om skuespillerne var involvert i å sette sammen utgaven og den kom ut etter Shakespeares død, sier Berg.

Følge av flere

Nå har Øyvind Berg fått følge av Shakespeare-kjenner Kristian Smidt:

– Folioutgaven er det beste utgangspunktet for å oversette Shakespeare, så jeg har fulgt den, sier Smidt.

Han er professor emeritus ved Universitetet i Oslo, og står bak en nyoversettelse av Hamlet som Gyldendal forlag nylig sendte ut. Der er det ingen tvil: «Hamlet – Folioutgaven 1623», er forlaget nøye med å understreke om boka. Smidt har arbeidet med bøker hvor det er trykt opp faksimiler av folioutgaven.

– Men norske oversettere har ikke interessert seg for å bruke folioutgaven tidligere?

– Nei, man har ikke vært så nøye med å skille mellom de ulike utgavene. Og det har vært gjengs forståelse at den mest pålitelige teksten er den mest fullstendige, som altså er satt sammen av tekst fra både folioutgaven og kvartutgavene, som kom tidligere. Men det tror man ikke lenger, sier Smidt.

Å velge en versjon framfor en annen vil ikke alltid ha stor betydning for en oversetter. Men det kan ha riktig stor betydning:

– I svært mange tilfeller er kvartutgavene og folioutgaven ikke så ulike, men et stykke som «Kong Lear» er svært ulikt, ikke minst i avslutningen, der forskjellige personer har forskjellige replikker i de ulike utgavene. Oversettere må bruke enten kvartutgaven eller folioutgaven. Vi kan ikke lenger basere oversettelser på nyere tekster hvor folioutgaven og kvartutgaven er redigert sammen til en tekst. Det må være et tilbakelagt kapittel.

Makt til skuespillerne

Bjørn Alex Herrman, derimot, er skeptisk til Lundsholts forslag om at oversetterne må basere seg på folioutgaven. Han har selv gjendiktet Shakespeare, og han er i tillegg formann i Oversetterforeningen.

– Hvordan ser du på folioutgaven, mener du den ligger nærmest Shakespeares originaltekst?

– Det er et spørsmål fra stykke til stykke, sier Herrman.

Han mener utviklingen der folioteksten blir stadig viktigere startet med britiske John Barton, som i bokform og i en programserie på BBC tok til orde for at folioutgaven er viktig når man skal sette opp Shakespeare på en scene, fordi han – som Lundsholt – mener Shakespeare skrev inn små regihint til skuespillerne.

– Er det slik at bruk av folioutgaven gir skuespillerne mer makt?

– Ja, eller det ligger til grunn en forståelse om at det er skuespillerne som egentlig vet hvordan det skal være. Men jeg kan ikke se noen grunn til at akkurat folioversjonen skal opphøyes til original og at man skal være purist i det spørsmålet. En viss balanse i det meste er fornuftig.