At de tre store – Frankrike, Tyskland og Storbritannia – har stor makt over beslutningene i Den europeiske unionen er strengt tatt lite nytt. De siste årene har imidlertid disse landene ytterligere festet grepet over Unionen, dette samtidig som EU, gjennom to runder med utvidelser, har økt fra 15 medlemsland i 2004, til 27 medlemsland i dag.

Dette er konklusjonen i studien «Bargaining power in the european council», utført av professor Jonas Tallberg ved Svenska institutet för europapolitiska studier (Sieps).

Studien er basert på intervjuer med en lang rekke tidligere statsledere eller andre sentrale personer i EU-landene, personer som har deltatt i de politiske forhandlingene i Det europeiske råd. Rådet møtes fire ganger hvert år, er EUs høyeste politiske organ og består av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, samt utenriksministrene og lederen av EU-kommisjonen. Det er nettopp forhandlingene i dette organet den ferske studien omhandler.

Hysj, hysj

Økningen av de tre stores makt over beslutningene kommer på tross av at alle medlemslandene formelt har like mye de skulle ha sagt i forhandlingene i Det europeiske råd. Skal vi tro studien fra det svenske instituttet er de tre stores makt noe alle er fullstendige klare over, men at det er noe man helst ikke vil snakke så høyt om fra EU-hold.

Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker sier det ifølge studien ganske enkelt slik: «Store medlemsland har mer de skulle ha sagt. Vi innrømmer det selvsagt aldri, men man må anerkjenne at geografi og demografi spiller en rolle».

Forfatteren av studien, Jonas Tallberg, karakteriserer ifølge nyhetsbyrået EUobserver Det europeiske råd som «et heller ugjestfritt miljø for små og mellomstore medlemsland». Han hevder videre at selve naturen til Det europeiske råd, med forhandlinger bak lukkede dører, gir større spillerom for maktpolitikk mellom landene enn noen av de andre EU-institusjonene.

Tallberg viser videre til at presidentskapet har samlinger med de største medlemslandene for å få enighet mellom dem, for deretter å spørre de andre landene om de «er med eller ikke».

Endret praksis

De store landene har ifølge studien altså økt sin makt som følge av at praksisen for hvordan forhandlingene pågår er endret. Konkret handler det om at stadig flere beslutninger i praksis blir fattet under bilaterale møter før selve møtet i Det europeiske råd.

Danmarks tidligere statsminister Poul Nyrup Rasmussen uttrykker det ifølge studien slik: «I gamle dager møttes de bare for å snakke om ting. I dag bruker de betydelig med tid i telefonen for å forberede sammen med sine kolleger […] vi snakker om strategisk nettverksbygging.»

Den britiske avisa The Times viser til Tysklands kansler Angela Merkel som en politiker som åpent bruker bilaterale møter før møtene i Det europeiske råd, og at hun blant annet brukte dette for å få enighet om å gjenoppta forhandlingene EU-grunnloven. The Times viser til at Merkel var i personlig kontakt med statslederne i Storbritannia, Tsjekkia og Polen for å sikre støtte for dette før møtet i Det europeiske råd.

Presidentskap

Alle de som er intervjuet i studien er ifølge EUobserver enige om at praksisen med roterende presidentskap – der hvert medlemsland i perioder på seks måneder leder EU gjennom å inneha presidentskapet – gjør at de små landene får en sjelden mulighet til å sette dagsorden. Studien viser imidlertid til at det i EU-grunnloven legges opp til å styrke Det europeiske råd, og at innflytelsen mindre land kan ha gjennom systemet med presidentskap, dermed smuldrer opp.

I tillegg til at størrelsen altså teller i EU-systemet, viser studien fra det svenske instituttet at personligheten til de forskjelloge EU-lederne også spiller en rolle i forhandlingene og maktfordelingen. Dette er ifølge studien en av grunnene til at Italia ikke har klart å skaffe seg en posisjon som en av de fire store, Silvio Berlusconi ble i sin tid som statsminister rett og slett sett på som for mye enstøing til å bli inviet blant de store.