– Vi ser at mangel på helsepersonell er et like stort problem som mangel på tilgang til medisiner, sier Kristian Tonby til Klassekampen.

Leger uten grenser (MSF) har i en rekke år ført en kamp for å bedre tilgangen til livsviktige medisiner for mennesker i fattige land. Nå vil de reise debatten om tilgangen til helsepersonell.

– Vi vil anbefale myndigheter, blant annet i Norge, å se på alternative løsninger for å sikre at fattige land får tilgang til nødvendig helsepersonell. I dag finnes det et globalt fond som finansierer forskning og utvikling av medisiner for hiv/aids, malaria og tuberkulose. En løsning kan være å lage et lignende fond for utdanning og lønn for helsearbeidere i sør, sier Tonby.

Må lære opp folk

Tirsdag i forrige uke sa utviklingsminister Erik Solheim til NRK at Norge vil mangle 130.000 helsearbeidere innen 2050, og at det vil være aktuelt å rekruttere helsepersonell fra blant annet Afrika.

Utspillet har vakt sterke reaksjoner, og Solheim har vært ute og understreket at han aldri har ment å tappe fattige land for helsearbeidere for å innfri regjeringens omsorgsløfter. Han har understreket at han vil jobbe for at flere nordmenn skal få behandling i andre land, at Norge vil betale utdanningen til helsepersonellet som skal importeres og at han vil jobbe for et internasjonalt regelverk som kan hindre aggressiv rekruttering.

Tonby er likevel ikke imponert.

– Dersom Norge skal rekruttere flere sykepleiere fra Afrika, vil det dessverre øke behovet for Leger uten grenser, sier han.

– For eksempel når det kommer til hiv og aids. Der er vi avhengige av lokalt helsepersonell for å gi den behandlingen folk trenger. I flere tilfeller opplever vi at vi ikke klare å gjennomføre behandling fordi det mangler folk. Vi forsøker å bøte på problemet gjennom å lære opp folk som ikke er sykepleiere, forteller Tonby.

Han mener situasjonen er uholdbar.

– Å sende inn mer helsepersonell fra Vesten, er ingen permanent løsning. Vi skal bare være inne i kortere perioder, så er det meningen at lokale tar over, men vi ser at vi i stadig flere prosjekter er inne i veldig lang tid, fordi vi ikke finner noen vedvarende løsninger, sier Tonby.

Ikke én spesialist

Leger uten grenser sitt prosjekt i Bo i Sierra Leone er et av prosjektene som har trukket i langdrag. Da de kom i 1994, var det full borgerkrig og flere flyktninger, både internt fordrevne og flyktninger fra nabolandet Liberia, var avhengige av medisinsk behandling.

Nå er det over fem år siden borgerkrigen ble avsluttet. Den politiske situasjonen er stabil, og det er nesten ingen flyktninger igjen. Likevel fortsetter MSF sin virksomhet med samme styrke. Bare i og rundt byen Bo behandler de mer enn 20.000 pasienter i måneden, hovedsakelig for malaria, tuberkulose, hiv/aids og underernæring.

– Hadde helsevesenet fungert, ville det ikke vært bruk for oss, sier Maria Golding.

Hun var avdelingssykepleier på et av de provisoriske sykehusene MSF har satt opp utenfor Bo fram til desember i fjor, og opplevde på kroppen hvordan det var å samarbeide med et offentlig helsevesen som var sterkt preget av underbemanning.

– Det fantes knapt sykepleiere på det offentlige sykehuset i Bo, og det var ekstremt dårlig dekning på helsefaglig personell, særlig leger, sier Golding.

Hun forteller at mange helsearbeidere har forsvunnet til bedre betalte jobber i Vesten. Men til tross for mangel på helsefaglig arbeidskraft, så klarte de å rekruttere lokale sykepleiere til sitt prosjekt.

– Mange av dem var ansatt to steder. De kombinerte jobben for oss med arbeid på det offentlige sykehuset eller et annet sted. Vi ville ikke gi dem mer i lønn, for at det ikke skulle være mer attraktivt å jobbe for oss enn å jobbe for det offentlige helsevesenet. Likevel var det nok mer motiverende for dem å jobbe for en organisasjon med høyt faglig fokus og mye engasjement, i stedet for å gå alene på en avdeling.

Dårlig oppfølging

MSF driver bare med akutt behandling og har for eksempel ingen kirurgisk avdeling. Derfor må de henvise pasientene til det offentlige sykehuset når noen trenger en operasjon eller når den akutte tilstanden er over.

Da Klassekampen var i Bo i Sierra Leone i oktober i fjor fikk vi selv se hvor dårlig denne oppfølgingen fungerte i praksis. Vi møtte blant annet en 15 år gammel gutt som hadde falt i ilden og hadde et sterkt forbrent bein, som behøvde å opereres. Han lå en måned på det offentlige sykehuset uten at beinet ble operert. Til slutt måtte MSF betale for å sende han på et privat sykehus i hovedstaden Freetown, slik at beinet kunne amputeres.

Klassekampen var også med Golding når hun fulgte opp sine pasienter på barneavdelingen på det offentlige sykehuset. En rask titt i journalbøkene avslørte at her var det ikke skrevet journal på en måned. Journalbøker til avdøde barn sto fortsatt i avdelingens hylle.

– Det var bare unntaksvis at jeg fant avdelingen bemannet. Jeg måtte lete lenge og vel for å få tak i en sykepleier som kunne gi meg en rapport. De var som regel innom en gang i døgnet, men omsorgsbiten var helt overlatt til familien, sier Golding.