«Eirik Stubø er definitivt den mest intelligente sjefen jeg har hatt. Men også den mest rotete», sa en ansatt ved Nationaltheatret til meg om sin sjef fra 2001, Eirik Stubø.

At Stubø ved én anledning skal ha avtalt fem møter på samme tidspunkt, kan naturligvis være stilt litt på spissen, men det gir et bilde på den tidligere filosofistudenten som antagelig mange rundt ham vil kunne kjenne igjen.

Beskrivelsen fanger både gode og dårlige trekk hos Eirik Stubø. Han er en teatersjef med en intellektuell legning man ikke er bortskjemt med i norsk teater. Innvendingen som reises mot ham som sjef, dreier seg på den andre siden ikke så mye om at han er «en rotekopp», som om hans utilgjengelighet. Stubø har i liten grad stått fram i offentligheten og forsvart programmet når det har stormet omkring Nationaltheatret, og han er notorisk utilgjengelig når journalister ringer ham for å innhente kommentarer.

Siden Stubø er en svært velformulert person, er dette på mange måter en gåte. Bortsett fra de skuespillerne som ønsker mer skuespillerdominans, eller vil bort fra den kontinentale registilen Stubø har framelsket, er fraværenheten en hovedinnvending mot ham som sjef.

Stubø har ikke villet svare på om han tilhører søkerne, når fristen for å søke stillingen som teatersjef ved Nationaltheatret går ut i dag. Det ville i så fall dreie seg om hans tredje åremålsperiode som sjef.

I en situasjon hvor Nationaltheatret tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet og publikum strømmer til forestillingene, burde egentlig Eirik Stubøs kandidatur stå enda sterkere enn det gjorde da han ble valgt forrige gang – i konkurranse med Bentein Baardson – og med skuespillernes massive støtte i ryggen.

Men med sine 41 år begynner Stubø å bli lagt merke til også internasjonalt. Hans oppsetning av «Vildanden» fra 2004 gjestespilte både i New York og Milano i fjor og fikk svært gode anmeldelser i amerikanske presse. I år er Stubøs oppsetning av «Hedda Gabler» fra Ibsen-festivalen i fjor invitert til Praha og Budapest.

Eirik Stubø ble «headhuntet» til National fra Rogaland Teater, hvor han hadde markert seg med et såkalt smalt repertoar. Kluet var at han også lyktes publikumsmessig, og at han hadde ensemblet i ryggen. Eirik Stubøs forkjærlighet for sentraleuropeisk og tyskspråklig dramatikk preget også hans første sesong på Nationaltheatret. Det ble likevel ikke noen heldig start – selv om kritikken var skjev eller misforstått. Problemet lå ikke i hans valg av sentraleuropeisk dramatikk, men i at det ikke riktig klaffet for hovedsceneoppsetningene. Så fulgte noen sesonger hvor National spilte safe.

I ettertid lar dette seg ikke se uavhengig av at Stubø hadde arvet den sterkt underfinansierte Ibsen-festivalen, som ble initiert av Stein Winge, og at han selv var dumdristig nok til å starte en samtidsfestival som skulle ambulere med Ibsen annet hvert år. Ingen av de to festivalene står på statsbudsjettet.

Etter at første sesong ble en flopp, har likevel Stubø sakte med sikkert lykkes i å skyve grensene for hva man forventer seg av Nationaltheatret. Framfor alt har det skjedd gjennom Ibsen-festivalene, med 2004 som et foreløpig vannskille. I dag er det fristende å snakke om en liten gullalder ved Nationaltheatret. Teatret er nyskapende og samtidsorientert på en måte som best kan sammenliknes med Arild Brinchmanns tid.

Når Morgenbladets kritiker Hennning Gärtner skriver at Nationaltheatret med den aktuelle forestillingen «Markens grøde» i tyske Sebastian Hartmanns regi har trådd over en terskel, dreier det seg snarere om en kumulativ effekt. For Stubøs bragd består ikke først og fremst i at Hamsun-oppsetningen ble en suksess, men i forutsetningene som er lagt for at den kunne bli det.

Det «teaterhistoriske» vendepunktet var nok snarere Sebastian Hartmanns iscenesettelse av «John Gabriel Borkman» i 2004. Wenche Foss gikk i pausen, og ga uttrykk for at forestillingen var en sjikane av Ibsen. Hadde man ikke visst bedre, kunne man mistenkt Foss + Hartmann for å ha iscenesatt det hele som et stunt for å skape blest om en «teaterskandale».

«John Gabriel Borkman» fikk en kjølig mottakelse hos de fleste anmelderne. Som med Frank Castorfs oppsetning av Bulgakov på Stadsteatern i Stockholm, ble den spilt for halvfulle hus eller mindre. Men håndfull personer kom til bake, og så forestillingene igjen og igjen.

I dag vitner den store suksessen til «Markens grøde» om at det er ryddet et rom for denne typen utfordrende teateruttrykk. Også de mest konservative anmelderne tok den på alvor. Leif Zern i den svenske avisa Dagens Nyheter utpekte i fjor høst Nationaltheatret under Stubøs ledelse til en av de ledende scenene i Europa.

I denne situasjonen er Nationaltheatret et teater som strutter av selvtillit, og en drømmearbeidsplass for unge skuespillere. Etter mitt skjønn burde Eirik Stubø ligge godt an til å bli gjenvalgt som sjef. For hva er poenget med åremålsstillinger, om ikke å gi en sjef anledning til å trekke seg, eller bli sagt opp på en verdig måte – men vel og merke bare hvis jobben er gjort, eller man trenger til utskiftning. Tyske Thomas Ostermeier tiltrådte på Schaubühne i 2000, og når hans kollega Frank Castorf har utviklet Volksbühne i Berlin til å bli en sagnomsust scene, har han vært teatersjef der i drøye 15 år. Eksemplene kunne vært flere.

Som antydet eksisterer det misnøye mot Eirik Stubø. For lenge siden burde han naturligvis ha lyttet til velmente råd. For en teaterkritiker er det likevel mange og tungtveiende grunner til å ønske at Stubø har søkt på stillingen, og vil fortsette som sjef i en ny åremålsperiode. Det er rett og slett ikke så lett å få øye på reelle motkandidater. Den som antagelig står sterkest er Hanne Tømta, men hun er likevel fortsatt ganske fersk som teatersjef i Stavanger.

Da Eirik Stubø overtok ved Nationaltheatret etter Ellen Horn i 2001, framsto ansettelsen som et brudd med den gamle «stolleken». Det vil si at en håndfull personer på 50 pluss, ambulerte mellom sjefsstolene ved regionteatrene, Oslo Nye og Nationaltheatret. En fortsettelse av den leken vil fort innebære at utviklingen på Nationaltheatret skrus tilbake til start.