2006 var rekordår for norsk oppdrettsnæring. Eksportverdien av oppdrettsfisk passerte verdien av villfiks, og totalt eksporterte Norge oppdrettsfisk for 18,7 milliarder kroner. Fortsatt er det mulig å mangedoble den akselererende norske akvakulturproduksjonen, men bildet er langt fra entydig positivt. I rapporten Kyst og Havbruk 2007, som nylig ble lagt fram av Havforskningsinstituttet, pekes det på flere faktorer som i dag truer bærekraften i norsk havbruksnæring.

Stadig mindre arealer til disposisjon er blant problemstillingene næringen må ta stilling til i tiden som kommer.

– De største utfordringene fiskeoppdrettsnæringen står overfor, er skremmende store mengder rømt laks, genetiske interaksjoner med ville fiskebestander samt spredning av lakselus og medikamentell resistens mot behandling av lakselusa. Tanken om bærekraft i næringen har blitt bedre, men det er fortsatt et stykke å gå, sier Ole Torrissen, forskningsdirektør ved Senter for havbruk ved Havforskningsinstituttet.

Han mener uansett at den bærekraftige mentaliteten i Norge har rom for forbedring. Næringen, som for det meste er eid av internasjonale selskaper, er tross alt avhengig av et godt rykte utad.

Rømmer i storm

I 2006 rømte i følge Fiskeridirektoratet 1.022.000 laks, regnbueørret, oppdrettstorsk og kveite. Rådgivende biologer konkluderte samme år at det rømmer mellom 1,2 og 3,6 millioner laks. De fleste rømmer under uvær.

– Det mest skremmende er de store mengdene som rømmer fra enkeltanlegg. Vi har hatt enkeltrømninger på 500.000 fisk, noe som tilsvarer nesten halvparten av den norske villaksbestanden. En kan si om oppdrettsanlegga som en sier om vær: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Noe av løsningen vil være å bygge sterkere anlegg som tåler været bedre, sier Torrissen, som blant annet peker på høye kostnader og mangel på kunnskap som årsaksfaktorer til all den rømte fisken.

Næringen trenger mer kunnskap, mer forskning og anlegg som takler storm. En annen løsning er å sterilisere all fisken som settes ut. Metoden er billig, men fisken vil vokse dårligere og ha nedsatt motstandskraft mot sykdom i ettertid.

– Næringen har hatt gode år. En bør drive forsvarlig, eller ikke drive i det hele tatt. Rømningsproblematikken blir ikke tatt alvorlig nok i dag, og rømningstallene er fortsatt økende. Jeg tror Fiskeridepartementet framover vil bli nødt til å sette inn kraftige tiltak om ikke næringen selv reduserer rømningstallet, sier Torrissen.

Rådgivende biologer har påvist sammenheng mellom fangst av rømt laks og lakseprisen året før. Torrissen tror problemet i aller høyeste grad er reelt:

– Når prisene er høye, og oppdretter tror her er penger å tjene, setter noen smolten ut i fjorden noen uker tidligere enn den ellers ville ha gjort. Smolten er da så liten at den klarer å rømme gjennom notveggen.

Resistente lakselus

Lakselusa har utviklet resistens mot medikamentell behandling i Nord-Trøndelag. Også i Chile, den andre store oppdrettslaksprodusenten på verdensbasis ved siden av Norge, ser en tendenser til at lusa er resistent.

– Problemet er at lusa går over på vill fisk som passerer fjordene og oppdrettsanlegga på vei mot havet. På oppdrettsfisk er lusa et velferdsproblem, på vill fisk er den en spørsmål om liv og død, sier Torrissen, og viser til at det har blitt foreslått et nasjonalt skippertak for å løse lakselusproblemet.

– Å utvikle en vaksine vil koste rundt 100 millioner kroner, og hverken næringen eller samfunnet har råd til ikke å investere i en vaksine, mener Torrissen. Han peker på at næringen hvert år bruker langt høyere summer på bekjempelse av lusa.

Presset på kysten vil øke framover, og det blir en utfordring å forvalte kysten slik at en beskytter naturgrunnlaget og samtidig ivaretar næringsutviklingen. Skal en drive bærekraftig fiskeoppdrett, kreves det en omdisponeringen av kystarealene, samt en sterk innsats for å begrense de uønskede miljømessige påvirkninger fra akvakulturnæringen, skriver Havforskningsinstituttet.

– Kysten kan takle en produksjon som er ti til femten ganger høyere enn i dag, men dette krever nytenkning. I dag finnes knapt noen ledige lokaliteter, sier Torrissen.

En fortsatt vekst forutsetter at den bærekraftige evnen utnyttes optimalt. Dette innebærer en mer effektiv bruk av sjøarealene, blant annet bør en konsentrere produksjonen til færre og større anlegg, eller klynger av anlegg i egne områder.

Omdisponering

I fjor ble det produsert 600.000 tonn laks og regnbueørret, pluss 9500 tonn torsk.

– I dag har en tildelt små oppdrettslokaliteter etter søknad fra enkeltpersoner og bedrifter. Problemet er at smitte spres lett mellom små anlegg som ligger med små avstander. Omstrukturering ville gitt en mindre belastning på også miljøet, sier Torrissen. Han tror en restrukturering kan bli vanskelig uten inngripen fra staten, ettersom de som får tildelt lokaliteter får en form for disposisjonsrett til arealet.

Det er i flere år etterlyst et overvåkingsprogram for miljøeffekter av og på akvakulturvirksomhet. I 2007 vil det bli etablert et overvåkingsprogram for å belyse effektene av de nasjonale laksefjorder og vassdrag. Dette er, i følge Havforskningsinstituttet, en god begynnelse.