Høyt over Rjukan sentrum griper Martin Andersen etter sola. I fem år har han jobbet med å hente sola ned til byen, nå ser det ut til at han skal lykkes med det. Foreløpig er han nødt til å ta taubanen opp til Gvepseborg, 600 meter over Rjukan sentrum. Her skinner sola, mens dalen ligger i skygge. Rjukanværingene lever nesten seks måneder av året uten å kjenne sola på kroppen. Byen ligger nemlig i en dal som er så dyp og bratt at sola ikke kommer til om vinteren.

Nå har Andersen tatt tak i den over nitti år gamle planen om å montere speil i fjellsiden for å reflektere sollyset ned til torget.

– Det kommer til å bli så vakkert, sier han entusiastisk.

Før påske skal han levere fra seg en rapport hvor han beskriver prosjektet i detalj og anslår hvor mye det vil koste å få det til. Kommunen og fylket har gitt 150.000 hver til forprosjektet, og Andersen håper det betyr at de mener alvor.

– Folk her savner sola. Alle vet når sola kommer tilbake til akkurat deres hus, og alle er fulle av forventning nå som sola kommer, sier han.

Varmt gjensyn

Mandag 12. mars kom nemlig sola tilbake til fabrikkbrua som ligger vest for Rjukan sentrum, og i løpet av uka har den krøpet stadig lenger nedover hovedgata. Neste lørdag er det tid for den årlige solfesten, et karneval der Rjukans innbyggere feirer at sola endelig er tilbake i hele byen.

Sola har alltid fått mye oppmerksomhet i byen: Onsdag hadde Rjukan Arbeiderblad oppslag om at årets solbarn var født, det barnet som fødes nærmest midnatt den 12. mars. Det kåres årlig en solprins og en solprinsesse, og de siste årene har Andersen klippet ut dikt fra lokalavisa som handler om sol: «Av alle lande er Rjukan best, når sola kommer da blir det fest».

Rjukan, som i år fyller hundre år, ble plassert i det trange dalføret for å utnytte kraften fra Rjukanfossen. Sam Eyde og kompanjongen Kristian Birkeland kom fram til en metode for å utvinne nitrogen fra lufta og lage kunstgjødsel av det. Norsk Hydro ble etablert i 1905, og byen ble bygget raskt for å huse arbeiderne som strømmet til. De måtte ta til takke med husvære nede i dalen, mens ingeniørene og direktørene fikk bo i Villaveien på nordsida av dalen, der hvor sola holder stand lengst.

Ambisiøs plan

Det var altså Oscar Kittilsen, visstnok en byoriginal, som først kom med det ambisiøse forslaget i lokalavisa i 1913. Under overskriften «Sollys paa Rjukan om vinteren?» legger han fram sine visjoner: «Man opstiller store, dreibare reflektorspeil oppe i aasen paa nordsiden av dalen, speil som først samler sollyset og hvorfor det saa igjen spredes som en lyskasterstraale ned over Rjukan by og dens glade innvaanere». En måned seinere gjentok byens grunnlegger Sam Eyde det samme forslaget, men det ble aldri satt ut i livet.

– Krigen begynte året etter, og det var kraftig forsvar av byen. Og i 1927 bygget de Krossobanen for å la folk komme opp på fjellet der sola skinte, forklarer Andersen.

Lager sentrum

– Hva vil det bety for folk i Rjukan å få sol på torget om vinteren?

– I dag er ikke torget noen møteplass. Folk handler på Prix i den ene enden av byen, og kjører bil ned til skobutikken i den andre enden selv om det bare er noen minutter å gå. Hvis torget blir en møteplass håper jeg vi får et levende sentrum og folk som er ute og går i byen, sier han.

Andersen forklarer at speilene må plasseres høyest mulig for å hente mest mulig sollys ned. Han får hjelp av ingeniører og lysspesialister for å finne fram til den beste plasseringen.

– Måten lyset treffer speilene og reflekteres mot torget vil ikke erstatte direkte sollys, sier han.

Andersen har bakgrunn som kunstner, og ser på prosjektet som nettopp kunst.

– Da tenker jeg mer på det som kommer til å skje på torget enn det som skjer på fjellet med speilmonteringen.

For når lysstrålene reflekteres i speilet ser Andersen for seg at strålene vil bli synlige i lufta på vei ned mot torget.

– Ofte er det et skylag mellom byen og der speilene skal monteres. Da kan strålene lage regnbuer og lysspill. Det kommer til å bli utrolig vakkert, sier han.

Slått på målstreken

Speilene er runde, med en diameter på elleve meter. Arealet blir på nesten 100 kvadratmeter. Motoren som skal få speilet til å rotere skal drives med solenergi og vindkraft. Nå jobber de med å finne ut hvordan de skal få fraktet alt sammen opp til riktig punkt i fjellsida.

Men selv om planene kan høres stormannsgale ut, kommer ikke Rjukan til å bli den første byen med et slikt speil: Italienerne i den lille fjellbyen Viganella har kommet dem i forkjøpet med et speil de monterte i desember i fjor. Andersen og folk fra Tinn kommune tok turen for å sjekke om italienernes speil gjorde jobben sin.

Hun forklarer hvordan ordføreren fra pc-en kunne få speilet til å rotere så sola kom og gikk i den lille byen.

– Det var sprøtt å se hvordan ordføreren i byen skrudde sollyset av og på med pc-en sin, sier kommuneplanlegger Eli Samuelsen.

– Ikke bare for de hundre årene som har vært, men for de hundre som skal komme. Vi har en helt unik by. Rjukan viser fram utviklingen fra fattig bondesamfunn og velstandsøkningen som fant sted siden starten av 1900-tallet, sier hun.

I dag bor det rundt 3500 mennesker i Rjukan, mot 12.000 på 1920-tallet. Etter at fabrikken stengte portene for godt i 1991, har stadig flere forlatt byen.

– Vi har som distriktene ellers i landet problemer med mangel på arbeidsplasser og synkende folketall. Jeg tror det er fint å kunne vise at vi holder på med prosjekter for å gjøre det godt for folk å leve her, sier Samuelsen.

Det som nå gjenstår å se er hvor mye prosjektet kommer til å koste. Andersen ser for seg et spleiselag mellom kommunen, fylkeskommunen, næringslivet og innbyggerne.

– Hvis folk i byen kan bidra gjennom en folkeaksje vil det signalisere at dette er noe vi i Rjukan ønsker oss og gjør selv, sier han.

Men Samuelsen er optimistisk:

– Gondolbanen var jo også et hårreisende prosjekt i sin tid, så vi har en viss tradisjon for sånt, smiler hun.

Gryende entusiasme

– Ikke bare for de hundre årene som har vært, men for de hundre som skal komme. Vi har en helt unik by. Rjukan viser fram utviklingen fra fattig bondesamfunn og velstandsøkningen som fant sted siden starten av 1900-tallet, sier hun.

I dag bor det rundt 3500 mennesker i Rjukan, mot 12.000 på 1920-tallet. Etter at fabrikken stengte portene for godt i 1991, har stadig flere forlatt byen.

– Vi har som distriktene ellers i landet problemer med mangel på arbeidsplasser og synkende folketall. Jeg tror det er fint å kunne vise at vi holder på med prosjekter for å gjøre det godt for folk å leve her, sier Samuelsen.

Det som nå gjenstår å se er hvor mye prosjektet kommer til å koste. Andersen ser for seg et spleiselag mellom kommunen, fylkeskommunen, næringslivet og innbyggerne.

– Hvis folk i byen kan bidra gjennom en folkeaksje vil det signalisere at dette er noe vi i Rjukan ønsker oss og gjør selv, sier han.

Men Samuelsen er optimistisk:

– Gondolbanen var jo også et hårreisende prosjekt i sin tid, så vi har en viss tradisjon for sånt, smiler hun.

Kommuneplanlegger Samuelsen er entusiastisk og ser prosjektet som en fin del av hundreårsmarkeringen i byen.

– Ikke bare for de hundre årene som har vært, men for de hundre som skal komme. Vi har en helt unik by. Rjukan viser fram utviklingen fra fattig bondesamfunn og velstandsøkningen som fant sted siden starten av 1900-tallet, sier hun.

I dag bor det rundt 3500 mennesker i Rjukan, mot 12.000 på 1920-tallet. Etter at fabrikken stengte portene for godt i 1991, har stadig flere forlatt byen.

– Vi har som distriktene ellers i landet problemer med mangel på arbeidsplasser og synkende folketall. Jeg tror det er fint å kunne vise at vi holder på med prosjekter for å gjøre det godt for folk å leve her, sier Samuelsen.

Det som nå gjenstår å se er hvor mye prosjektet kommer til å koste. Andersen ser for seg et spleiselag mellom kommunen, fylkeskommunen, næringslivet og innbyggerne.

– Hvis folk i byen kan bidra gjennom en folkeaksje vil det signalisere at dette er noe vi i Rjukan ønsker oss og gjør selv, sier han.

Men Samuelsen er optimistisk:

– Gondolbanen var jo også et hårreisende prosjekt i sin tid, så vi har en viss tradisjon for sånt, smiler hun.