For 55 millioner år siden, i den perioden som kalles yngre eocen, fantes en skapning kalt eohippus, eller «daggryhest» – en urhest som gikk forut for tamhesten.

Her, av alle steder, har danske Peter Adolphsen valgt å begynne sin historie i romanen «Machine», som nå er oversatt til norsk. Nærmere bestemt starter historien i hjertet til den lille hesten. Urhestens hjerte inneholder det som senere skal bli til en dråpe olje, som skal bli til bensin, som til slutt fordamper og trekkes inn i lungene til en biolog.

«To see the world in a grain of sand», altså: Adolphsen tar leseren med på en rundtur ved å følge en liten del av materien.

Men dråpen får ikke begeret til å flyte over: Adolphsen, som tidligere har skrevet kortprosa, er knapp i formen også i denne boka. Det svære episke sveipet han velger seg som tema pareres ikke av en like ekstragavant form. «Hele verden på 72 sider», har det blitt sagt om boka.

– Det sies at kortfattethet er stil. Og lesernes tid er hellig. Det er de som skriver tykke bøker som skylder oss en forklaring, sier Adolphsen.

Leksika

Tonen i boka står tidvis svært i stil med innholdet. Når eohippusen blir utsatt for en dramatisk episode høres det slik ut: «Noradrenalin i rause mengder stimulerte sinusknuten til å øke frekvensen på impulsene som løp ned gjennom atrioventrikulærknuten …».

– Det er rett og slett beskrivelsen på et hjerte som slår fortere, sier Adolphsen.

– Dette krever kunnskap av deg?

– Jeg har leksikon. Det er bare å søke informasjon, i for eksempel en medisinsk grunnbok. Naturvitenskap gir oss et fattig bilde av virkeligheten, men er i det minste sant. Om naturvitenskap ikke gir nok viten om verden, så er den i det minste empirisk. I menneskehetens historie har naturvitenskapelige innsikter vært et virkelig paradigmeskifte, på linje med oppdagelsen av hjulet, sier Adolphsen.

Mange steder er likevel teksten løftet rett ut fra et leksikon, slik tar han i bruk allerede eksisterende tekster, såkalte readymades.

– Jeg vil gjerne fjerne mitt subjekt fra teksten – selv om det er fullstendig umulig å fjerne forfatteren fra teksten.

– Men du vil vende teksten mot verden, ikke mot deg selv?

– Ja, hvis blikket ikke skal være vendt mot meg, må det være vendt andre steder. Og der er det masse å se på.

Også sentimentalt

Men det er ikke sånn at Adolphsen graver seg ned i naturvitenskapen og lar alt annet fare, han bruker naturvitenskapen for å si noe om mennesket, om død og liv, eller om samfunnet.

Han beskriver for eksempel det sovjetiske samfunnet slik: Kommunistpartiet var statslegemets hjerne. Byrå, komité og sekretariat var ryggmarg og perifere nerver, og diverse kulturinstitusjoner fungerte som innvoller. Og når den vesle eohippusen dør, beskrives den ikke lenger klinisk, men via sin siste, rørende tanke: smaken av bregneskudd.

– Jeg forsøker å holde det sentimentale og det kalde sammen. En liten hest som dør – det er jo kitsch. Jeg har, i et mer eller mindre beruset øyeblikk, sagt at boka er «My Little Pony møter Stephen Hawkins».

Bløt

Det finnes også mennesker i boka, selv om de ikke får oppmerksomheten alene. Sovjetiske Djamolidin som emigrerer til USA og kaller seg Jimmy og biologen Clarissa er to av dem.

– Men jeg-fortelleren dukker først opp på side 75?

– Fortelleren er et kjernemysterium i historien. Det er bokas «fantastiske grep». Fortelleren har monstrøs allviten, kan se elektriske impulser bevege seg i hjernen og vet alt.

Boka inneholder flere «fantastiske grep», små nikk og vink i teksten. Ett av dem er til den amerikanske forfatteren J. D. Salinger. For Adolphsen lar sin oljearbeidende Jimmy bli bergtatt av haikudikt skrevet av Seymor Glass – som finnes i J. D. Salingers tekst «Seymor: An introduction». Adolphsen sier han er «vild med» de senere tekstene til J. D. Salinger.

– Jeg blir helt bløt inni.

Dette er ikke det eneste sporet av amerikansk kultur i boka. Den heter «Machine» både i dansk og norsk utgave, dels fordi den handler om USA.

– Jeg ville ha den fremmedes blikk på USA. Det er et vanvittig fascinerende land. Jeg er blodig uenig i politikken de fører, men jeg har vært der, og befolkningen er vennlig. De har en dynamisk og vital kultur.

Konsulenter

Men det er ikke tilfeldig at boka ender opp i USA. Adolphsen sendte e-poster til oljegeologer for å forsikre seg om at det han skrev stemte, han har tatt kontakt med en ekspert på sopp for å sjekke om en bisetning om sporer stemmer – og han har forsikret seg om at bokas grand design stemmer: Han kontaktet en ekspert for å finne et oljefelt som kunne ligge samme sted som der eohippusen en gang endte sitt liv. Det viste seg å være i Utah, USA.

Han virker entusiastisk:

– Det var flott. Da kunne jeg skrive om mormonene også.