Den enes død, den andres brød. Ordspråket har gyldighet også i bokbransjen. I forkant av 30-årsdagen for «den tyske høsten», kulminasjonen av vesttysk venstreterrorisme høsten 1977, ruster forlagene seg med en bråte nye sakprosatitler.

«Deutscher Herbst» ble innledet da en kommandogruppe tilhørende Rote Armee Fraktion (RAF) kidnappet Hanns-Martin Schleyer, formann i den vesttyske arbeidsgiverforeningen. Målet var å presse regjeringen til å løslate fengslede medlemmer av «første generasjon RAF». Da det ble klart at myndighetene ikke lot seg rikke, kapret RAF en Lufthansa-maskin i samarbeid med den palestinske organisasjonen PFLP. Etter en kaotisk ferd over den arabiske halvøya, og den regelrette henrettelsen av kaptein Jürgen Schumann i flyets midtgang, landet «Landshut» omsider i Mogadishu. Her ble flyet stormet av tyske kommandosoldater, og kun én av terroristene – «norgesvennen» Souhaila Andrawes – overlevde.

Terroristene svarte med å henrette Schleyer, som i mellomtida var fraktet via Nederland til Belgia. Samtidig ble RAF-medlemmene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe funnet døde på sine celler i Stammheim-fengselet. Deres medfange Irmgard Möller overlevde med nød og neppe fire knivstikk i hjerteregionen. Høyst sannsynlig dreide det seg om en koordinert selvmordsaksjon.

På divanen

Våre dagers «krig mot terror» har blåst nytt liv i diskusjonene om RAF. Man kan argumentere for at begivenhetene i september og oktober 1977 var Tysklands svar på 11. september – med det avgjørende forbehold at de tyske terroristene var en «indre fiende». Det gjør forsoningsarbeidet desto vanskeligere.

Planene om en besinnet 30-årsmarkering forkludres også av den nært forestående prøveløslatelsen av Brigitte Mohnhaupt, som spilte en ledende rolle i bortføringen av Schleyer. I tillegg har hennes medsammensvorne Christian Klar søkt om benådning – ett år før tida. Saken ligger nå på president Horst Köhlers bord. Mange tyskere har reagert på at Klar aldri har uttrykt anger offentlig, og at han i den gamle DDR-avisa Junge Welt nylig fikk publisert en tekst med et sterkt kapitalismekritisk budskap.

Alt dette bidrar til RAF-litteraturens nye høykonjunktur. Og det finnes nok av stoff å fråtse i. En av vårens mest omtalte tyske utgivelser er «Nach dem bewaffneten Kampf» («Etter den væpnede kampen»), en bok hvor tidligere medlemmer av RAF og den beslektede terrorgruppa Bewegung 2. Juni konverserer med sine terapeuter. Det kan høres parodisk ut, noe à la mafiabossens psykologsamtaler i tv-serien «Sopranos», men ifølge Die Zeit gir boka nyttig innsikt i terroristenes psyke. For eksempel uttaler et anonymt RAF-medlem at gruppas medlemmer var ensomme ulver, tross alt munnsvær om «kollektiv handling»: «Vennskaper var, i vår sammenheng, ikke særlig vanlige. Det var lite eller intet rom for personlig lojalitet, felleskap og sosiale bånd.»

Ofrenes historie

Mye omtalt er også Anne Siemens' nye bok om RAFs ofre, «Für die RAF war es das System, für mich der Vater» («For RAF var det systemet, for meg var det faren min»). Boka er basert på intervjuer med ofrenes etterlatte, samt overlevende fra den dramatiske Landshut-kapringen i 1977. Forfatterens hovedtese er at historien om den tyske venstreterroren altfor lenge er blitt fortalt fra RAFs synsvinkel, og at offentligheten paradoksalt har kommet til å overta terroristenes syn på ofrene som «systemets funksjonærer». I dette «statspolitiske skuespillet» får ikke ofrene framstå som individer; de reduseres til representanter for en undertrykkende statsmakt.

Boka rommer også et intervju med daværende forbundskansler Helmut Schmidt, som etter Schleyer-bortføringen i 1977 erklærte at vesttyske myndigheter aldri mer ville innlede forhandlinger med terrorister. Et slikt budskap er ikke nødvendigvis hva de pårørende vil høre. Men ifølge Schmidt hadde regjeringen intet valg: Hvis man først begynte å gi etter for terroristenes krav, «ville man bare forårsake menneskers død andre steder». Gisseldramaet ved Vest-Tysklands ambassade i Stockholm våren 1975 var for Schmidt bevis nok. Her hadde RAF truet med å skyte ett gissel i timen inntil kravene ble oppfylt. De rakk å myrde to, før en sprengladning gikk av ved et uhell og ambassaden kunne stormes.

Mamma Meinhof

Før hun lot seg verve av RAF, levde Ulrike Meinhof er relativt velordnet liv som skribent og redaktør i tidsskriftet Konkret. Hun giftet seg tidlig med tidsskriftets grunnlegger, Klaus Rainer Röhl, og de fikk tvillingene Regine og Bettina sammen. Paret ble separert i 1967. Samtidig som de ekteskapelige problemene tårnet seg opp, gjennomgikk Meinhof en voldsom politisk radikalisering. Etter drapsforsøket på studentlederen Rudi Dutschke i april 1968, forfattet Meinhof det som i ettertid er blitt hennes mest siterte artikkel: «Protest er når jeg sier at dette ikke passer meg. Motstand er når jeg sørger for at det som ikke passer meg, ikke lenger finner sted.» Samtidig publiserte hun tekster til støtte for kjøpesenterbrannene i Frankfurt, og kom slik i kontakt med Andreas Baader og Gudrun Ensslin. Fortsettelsen er, som det heter, historie.

En av Meinhofs to døtre, Bettina Röhl, utga i fjor en bok om sine foreldre. «So macht Kommunismus Spass!» forteller historien om Meinhof og Röhls stormfulle samliv fra de møttes gjennom bevegelsen «Kamp mot atomdøden» i 1958, til Konkret-miljøet ble splittet omkring 1968. Et gjennomgående spørsmål er om elementer i Meinhofs «første liv» bærer bud om det som skulle komme. Det hører med til historien at Meinhof i 1970 – utenfor bokas rammer – kidnappet begge sine døtre og førte dem til Sicilia. Planen var etter sigende å sende dem til en treningsleir for selvmordsbombere i Jordan. Tvillingene ble reddet og gjenforent med faren takket være journalisten Stefan Aust, som senere skulle utgi «Der Baader-Meinhof-Komplex» (1985).

Private brev

Biografier om RAFs lederskikkelser utkommer titt og ofte. Klaus Stern og Jörg Hermanns «Andreas Baader» landet i bokstativene i fjor høst; senere i år ventes Jutta Ditfurths «Ulrike Meinhof. Die Biografie». Flere eldre biografier er ventet i nye pocketutgaver utover våren og høsten.

Dessuten graves det stadig i terroristenes private arkiver. En sentral tittel i denne noe mer tvilsomme sjangeren er «Zieht den Trennungsstrich, jede Minute» («Sett grenser, hvert minutt»), en samling av Gudrun Ensslins fengselsbrev til søsteren Christiane og broren Gottfried. Da boka kom ut i 2005, ble den markedsført med lovnader om å tegne «et annet bilde av Gudrun Ensslin: som straff-fange og politisk kjempende, men også som interessert, rådgivende og kjærlighetsfull søster».

I boka kan man blant annet lese hva Ensslin ønsket sendt til fengselet – det være seg merkeklær, kosmetikk eller bøker: Malcolm X, Mao, Lenin, Ezra Pound, dessuten «to pornoblader (samme hvilke …), De Sade – hva du måtte finne av ham». Senere ba hun om en samling eventyr av H.C. Andersen og et par blå solbriller, for «å melke den gamle kua som heter mystikk».

At det siste forsettet lyktes, er årets tyske bokvår bare ett av bevisene for.